En tigermammas kampsang av Amy Chua
Likte så godt tittelen. Den klinger så bra!
**Amy er en typisk kinesisk mamma som engasjerer seg voldsomt i sine døtres liv. Den eldste er en naturtalent på piano, mens den yngste ender opp med fiolin. Naturtalent alene er ikke nok, Amy sitter med dem i timevis og terper. Den eldste er en typisk god kinesisk datter som gjør alt hun får beskjed om, den yngste har sin egen vilje…**
Amy Chua skriver godt om hvordan den kinesiske mammaen presser sine barn til å være best. Tankegangen er å gi barna den beste basisen tidlig med alle midler som er mulig, men Amy må sloss mot det vestlige presset om barns frihet til å velge (bor i USA, gift med jødisk mann). Hun beskriver kranglene med den stae yngstejenta og hvordan hun etter hvert må revurdere sin strenge rolle som den kinesiske mammaen. Er det så ille å pushe barna hardt? Og er det så farlig om barna velger litt selv?
Jeg likte boka. Amy Chua beskriver godt kampen mot klokka, balansering av fulltidsjobb, mann, bokskriving og foredrag, etter hvert to hunder, musikkøving og skolepress for døtrene. Hvordan døtrene lykkes, men også den kampen hun hadde med den yngste. Interessante tanker om barneoppdragelse og forventningspress. Jeg tror at å kreve litt ekstra av barna ikke er skadelig, men en gylden middelvei må til. Skulle ønske min mor hadde småpresset meg til å spille et instrument da jeg var barn…
Boka er i samme stil som Midt imellom av Jean Kwok.