Donut-dagbøkene av Anthony McGowan
Gyldendal, 2012
Leste om boka på nett og satte meg opp på venteliste på biblioteket.
Dermot elsker donuts så mye at det synes på kroppen. Han må skrive dagbok over antall donuts han spiser hver dag og om følelser. Det har ernæringsfysiologen dr. Morlock bestemt, ellers så sender Dermots mor han til Camp Fatso. Helst må han kutte ut donuts helt, men det er ikke så lett. Dermot starter også på en litt fin ungdomsskole og der er ikke enkelt å være ny og feit. Han får seg rask fiender, men heldigvis får Dermot seg noen venner også. Litt rare og like upopulære som Dermot er de, men de er ikke alene…
En humoristisk bok om et sårt tema. Man trenger ikke fortelle unger at de er overvektige, for de veit og det gjør også Dermot. Det herlige med boka er hvordan Dermot ser på livet, selv om han har problemer med enkelte elever på skolen. Hvordan Dermot verdsetter sine “utskudds”-venner, selv om de ikke er A4. Minner meg om mine barneskoledager, jeg tjukk og venninnen min syltynn. Å ha venner gjør verden så mye bedre!
Språket er lett og godt. Spennende og interessante karakterer, selv om Dermots familie er noe av det rareste jeg har lest om. Moren har også en hemmelighet som er vond og som gjør at hun truer sønnen sin med Camp Fatso. Virkelig en bok verdt å få med seg, både for barn/unge og voksne!