Vingebelastning av Helga Flatland
Aschehoug, 2015
Tretti år gamle Andreas blir ved en tilfeldighet fanget opp av psykiatrien etter å ha blitt påkjørt. Han sliter med seg selv, med forholdet til familien sin og sitt forhold til samboeren Hanna. Han blir lett stresset og trøster seg meg tall og andre tvangshandlinger. Dette handler om prosjekt Andreas, et prosjekt som ikke går helt slik han forventer. Et prosjekt som sier noe om hans generasjon, generasjon Meg…
Flatlands bok er nominert til Bokbloggerprisen 2015 og er samlesningsboka for mars.
Dette er en bok som overrasket meg positivt, selv om det er en hengemyr å lese. Hovedpersonen er depressiv med tvangshandlinger og som ikke klarer å se andre enn seg selv. Han vil bli tatt vare på, slippe å forholde seg til vanskelige ting i livet og få servert løsningene på fat. Okay, nå er jeg kanskje litt vel bastant. For jeg skjønner at depresjon ikke er noe så enkelt som å «ta seg sammen», men Andreas er en karakter jeg gjerne vil riste litt i. Få han til å åpne øynene sine over alt han har og alle mulighetene han kan velge mellom.
Handlingen hopper frem og tilbake i tid, en på en oversiktlig måte. Vi blir kjent med Andreas på ulike stadier i livet hans. Helga Flatland skriver godt om et tungt tema og kommenterer et symptom ved Generasjonen Meg: Alt skal handle om meg og mitt, men at man ikke blir lykkelig av å bare fokusere på seg selv. Man forventer alt og takler ikke motgang.
En stor overraskelse for meg i nominasjonslesningen! Godt langsomt driv, interessant tema og en engasjerende hovedperson (som jeg håpet det skulle gå bra med).
Det var forresten to bøker som stadig dukket opp i hodet mitt under lesning av boka: Kjære av Linnéa Myhre og Norsk sokkel av Heidi Linde. Kjære har mye felles med Vingebelastning tematisk og hengemyrsfølelsen, mens Norsk sokkel ga meg litt av den samme følelsen av mental utforbakke som denne boka.