Godt nytt år!

Rèveillon 2013 – Copacabana – Rio de Janeiro av Leandro Neumann Ciuffo

Da er snart den siste dagen i 2016 over. Mange bøker som er lest og enda flere som har havnet på leselistene mine. Alt for liten tid til alt jeg har lyst til å lese.

Det nye året bringer mange muligheter og enda flere bøker med seg. Jeg gleder meg til nye bøker (selv om jeg har alt for mange «skulle ha lest»-bøker).

Jeg ønsker alle et GODT NYTT BOKÅR!

Jeg oppfordrer alle til å benytte seg av mulighetene som kommer. Og at man ikke fokuserer så mye på ting man ikke kan gjøre noe med. Nyt dagene!

Har Pesta kommet til Mariefred?

Pax 7 : Pesta av Åsa Larsson & Ingela Korsell, Henrik Jonsson (ill.)
Gyldendal, 2016

Det nærmer seg jul, men det er lite julehygge å spore i Mariefred. Stadig flere har blitt syke uten at legene vet hva det er. En pest, hviskes det om. Er det noe ond magi på ferde? Alrik og Viggo dras inn i kampen mot pesta, svartheksa og plagsomme mobbere. De må bare håpe at de er raske nok…

Enda en spennende fortsettelse av Pax-serien. Jeg liker så godt hvordan karakterene stadig får flere lag og blir ekte.

Boka er lettlest og en skikkelig pagesturner. Tegningene er like uhyggelige som alltid. En bok for alle fra ca 9-10 og oppover.

Gleder meg allerede til neste bok som kommer ut på vårparten 2017! For denne boka hadde en skikkelig cliffhanger på slutten. Må vite hvordan det går med Iris!

Om resten av Pax-serien (minus bok 2).

 

Sidespor – Khirbet Khizah

Khirbet Khizah av S. Yizhar
Aschehoug, 2011

Palestina, 1948. En gruppe soldater kjeder seg. De er med på å rydde unna arabiske landsbybeboere, men det er for lite action for dem. Disse menneskene er ikke verdt noe…

En kortroman med tankevekkende innhold. Reutgitt som en del av Sidespor-serien.

Jeg ble kvalm av denne boka. Både fordi den er brutal i sin framferd og at den fortsatt er så aktuell. De israelske soldatenes syn på araberne er forferdelig og slikt syn kjenner vi igjen i dagens samfunn flere steder i verden.

Boka er sanselig skrevet. Vi kjenner luktene og lydene, og vi kjenner på nummenheten og hatet. Vi kjenner på redselen og desperasjonen til de fordrevne. En slik liten bok, men med kraftfullt innhold. Det var en lettelse å bli ferdig med boka, for så å oppdage at den forsvinner ikke så lett.

Dette er også en bok som får en til å møte seg selv litt i døra. Har jeg noen av de samme tankene om grupperinger som disse soldatene har? Hvor lett kan man bli nummen for andres smerter?

Setningene er til tider ganske lange og innviklet og krever en del av leseren. Man må være «til stede» hele tiden, noe som er litt slitsomt. På grunn av tematikken og skrivestilen, passer boka best i små porsjoner.

En sterk, liten bok som blir hengende igjen lenge etter at du har lest siste side.

Sidespor – Adresse ukjent

Adresse ukjent av Kressmann Taylor
Aschehoug, 2016

Kunsthandlerne og vennene Martin Schulse og Max Eisenstein får livene sine
forandret, da tyskeren Martin drar hjem til Tyskland med familien. De skriver nære brev til hverandre, men sakte endres Martin. I Tyskland tar Hitler seg til makta (begynnelsen av 1930-tallet) og Martin er besnæret av det som skjer i landet hans. Jøden Max sitter igjen i California og kjenner på den grufulle følelsen av å miste sin aller beste venn…

En bok i Sidespor-serien.

Dette er en lettlest brevroman om vennskap og fortvilelse når dette vennskapet endres av nazismen.

Språket er ganske så pompøst i de første brevene og når Martin skriver om
Tysklands fremvekst. Nesten litt latterlig pompøst og storslått. Men så endrer tonen seg. Den blir knappere og, fra Martins del, desperat og så hevnlysten.

Historien setter i gang en rekke tanker og reaksjoner hos meg. Jeg blir like desperat som Max. Jeg håper jeg forstår hvorfor Martin endrer stil i brevene sine, selv om jeg tror det verste.

Sår og vond historie om to venner som får sitt vennskap ødelagt av Hitler og en ødeleggende ideologi. En liten bok som blir sittende igjen hos meg.

Sidespor – Aske og jord

Aske og jord av Atiq Rahimi
Aschehoug, 2001

Afghanistan under krigen mot russerne. Ved en bro i et øde landskap. Der venter en bestefar og hans nå døve barnebarn. De skal til gruven der sønnen hans jobber, faren til barnebarnet. De venter noen skal til gruva. For ikke så lang tid siden, ble landsbyen deres rasert. Så mange døde, ingenting å komme tilbake til. Bestefaren sliter med å finne ordene til alle følelsene han har. Hvordan skal han få fortalt sønnen at nesten alle han kjenner er drepte…

Denne lille boka ble først utgitt i 2001, men er nå kommet ut igjen i Aschehougs serie «Sidespor«.

Det er noe fryktelig sårt over den lille, store historien. For selv om boka er på knappe 77 sider, så rommer den flere liv, ja, et lands historie, gjennom en historie om en gammel mann. Jeg fikk en stor medfølelse med denne mannen som ikke ante hvordan han skulle takle den siste tids opplevelser. Det er vondt, det er stille i alt bråket fra minnene hans. Stille som barnebarnet opplever verden, der han tror
tanksene og bombene tok vekk stemmene til alle voksne.

Jeg er usikker på hvor godt jeg likte boka, men samtidig henger stemningen igjen i meg. Rahimi har klart å snikengasjere meg. Hans rytmiske, poetiske språk trekker meg inn i fortvilelsen til den gamle mannen. Det er noe fascinerende ved historien som jeg ikke alltid så mens jeg leste boka.

Liten, sart og sterk historie.

Sidespor – Den sjuende dagen

Den sjuende dagen av Yu Hua
Aschehoug, 2016

Yang Fei omkommer i en eksplosjon på en restaurant. Han er 41 år og fattig. Ingen kan betale for et gravsted og kremasjon, og dermed legger Yang Fei ut på vandring. På vandring i minnene og møte med andre som heller ikke har penger til begravelsen sin…

En bok i Sidespor-serien til Aschehoug. Utrolig fascinerende forsider på bøkene i serien. Får meg til å tenke på Frankensteins monster, et lappeteppe.

Dette er en fascinerende bok om livet etter døden. Klasseforskjellene forsvinner ikke, selv når man er død. Det er en surrealistisk scene ganske tidlig i boka, hvor Yang Fei sitter på venterommet på gravferdsbyrået. Venterommet er delt inn i VIP og alle de andre. VIP er der hvor de rike får vente. De som har råd til overdådige gravplasser og begravelser. Alle prater om hvor mye sine begravelser koster.

Dette er en historie om vandring mellom minnene av levde liv hos de som ikke har så mye. Yang Fei ble «født av toget» og oppdratt av en ung jernbanearbeider. Han møter flere døde på sin vei og liv flettes i hverandre, der historiene deres også rulles opp. Fattige liv med dumme valg, triste valg og uheldige situasjoner som har ført de til limbo.

Jeg likte den stille stemningen i boka, lik den mye omtalte tåken som stadig dukker opp. Her er det ingen hastverk. Språket flyter lett fremover i særdeles poetiske ordlag. Det er mange interessante skjebner vi møter som sakte driver historien videre.

Boka er en ganske skarp kritikk av det kinesiske samfunnet og de enorme
klasseskillene. Mens de fleste kjemper en daglig kamp for et verdig liv, lever noen med alt for mye penger og makt.

Sidespor – Lik på utstilling

Lik på utstilling av Hassan Blasim
Aschehoug, 2016

En mann blir introdusert til et byrå, hvor de ansatte skaper kunst av døden. En ung mann er opptatt av sin merkelige eggleggende kanin, mens han og en bekjent venter på oppdraget sitt. En forlagsredaktør utgir et manus som ikke er hans eget uten å kunne forutse de fatale konsekvenser som medfølger. En mann forsøker å flykte fra en fortid som ikke vil gi slipp…

En bok i Sidespor-serien. En fascinerende forside som passer novellesamlingen veldig godt. Dette er en novellesamling som krever sitt av leseren.

Dette er en til dels ganske grotesk og surrealistisk novellesamling. Novellene vandrer på grensen mellom «virkelighet» og fantasi. Faktisk så er mye av tematikken så langt unna min virkelighet og at uansett virker surrealistisk for meg.

Oversetteren har gjort en god jobb med å beholde råheten som mange av novellene har. Det som gjør meg småkvalm og hvor jeg lurer på om jeg vil fortsette. Om jeg orker å fortsette.

Det er vanskelig å forklare hva som gjør denne novellesamlinga lesverdig. Hvorfor jeg, til tross for tidvis voldsomt ubehag, fortsatte å lese? Hvorfor jeg, til tross for både surrealisme og det groteske, fortsatte? Det er rett og slett noe fascinerende over novellesamlingen. Denne absurde virkeligheten som blir beskrevet, drar meg inn.

Det er ikke en gjennomsolid novellesamling, for interessen min varierer en del. Noen av novellene er en tanke forvirrende og uforståelige. Jeg får ikke ordentlig tak på dem og lurer på om det er mitt ståsted i verdensbilde som forhindrer meg i å forstå.

Boka har ord- og navneforklaringer. Mange av ordene er vi nok allerede kjent med, mens de mer steds- og historiskspesifikke navnene er det godt med en oversikt over.

24. desember

The Book of Storms (Ruth Hatfield)
Cloud Atlas (David Mitchell)
Unlocking Kung Fu (Noah Knapp)

23. desember

Der lyset slipper inn (Gabriel Michael Vosgraff Moro)
Et spørsmål om trøst (Odd Klippenvåg)
Sitt ikke inne når alt håp er ute (Dag Evjenth)

22. desember

Vi som blir igjen (Kari Ronge)
Her et sted (Katja Høst)
Vandring i en glemt tid (Bjørg Lier)
Det var slik det var (Morten Løberg)