Sårvakkert om demens

I morgen forsvinner jeg litt til av Laila Sognnæs Østhageni morgen forsvinner jeg litt til.jpg
Oktober, 2014

Signe spiser med barneskje og er kledd i bluse og stygt, rutete skjørt. Hun vil stadig ut å klippe gresset, men får ikke lov av de hvitkledde. De hvitkledde som hele tiden styrer livet hennes. Når hun skal spise. Når hun skal sove. Hva hun skal gjøre. Hva som skal skje. Stadig dukker barndomsminner opp og blir en levende del av Signes liv. Hennes mor som danser, krever at Signe skal være en snill jente og som drikker for mye. Det er andre mennesker der også som dukker opp, men som Signe ikke har noen navn på. En kvinne kaller henne ”mor». Signe vet ikke hvem hun er, men hun minner litt om mor.

Søt og rar. Påtrengende og fortvilende. Flyktig og vond.

Å holde fast på livet og minnene, når de stadig forsvinner. Signe har allerede mistet mye, men barndommen er der fortsatt. Moren står sterkt, slik hun gjorde da Signe var ung. Sterke minner, men minner som gjør vondt å lese om.

Historien er levende beskrevet. Vi følge Signe i hennes verden og opplever verdenen gjennom henne. Oftest er det ganske så uforståelig og hoppende. Det er ikke enkelt å være Signe, når ingen andre opplever det hun opplever. Plutselig skal hun kle på seg, så er det natt og deretter er det inn i et barndomsminne, før hun blir røsket ut av minneverdenen igjen. Personene fra minnene flyter sammen med de rundt henne. Det er både fascinerende og slitsom lesning.

Jeg får en ærefrykt for de som jobber med personer med demens. De har en veldig krevende jobb.

En bok som ga meg større innsikt, samtidig som den ga meg en utfordrende og sårvakker leseopplevelse.

Språket er rytmisk og tidvis flyktig.

Reklamer
Published in: on 26. november 2017 at 19:13  Comments (1)  
Tags: , , , ,

The URI to TrackBack this entry is: https://tulleruska.wordpress.com/2017/11/26/sarvakkert-om-demens/trackback/

RSS feed for comments on this post.

One CommentLegg igjen en kommentar

  1. […] hver morgen blir veien hjem lengre og lengre av Fredrik Backman og I morgen forsvinner jeg litt til av Laila Sognnæs Østhagen tar begge opp demens på hver sin måte. Begge behandler temaet med den […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: