23. desember

Taushet av Shῡsaku Endō
Solum Bokvennen, 2019

I 1660 seiler jesuitt-presten Rodrigues til Japan sammen med to andre prester. De skal hjelpe Japans undertrykte kristne minoritet. Rodrigues ser på seg selv som en helt og frelser, men møte med Japan blir ikke som han hadde sett for seg. De kristne japanerne blir forfulgt og utsatt for den grusomste tortur, men allikevel er det prestene myndighetene er ute etter. «Får ikke blomster vann, så dør de» er tanken. Rodrigues må revurdere sin tro i møte med disse standhaftige kristne og den grusomme forfølgelsen, også han blir utsatt for. Hvorfor må disse fattige troende bøte med livene sine på hans vegne? Hvorfor lar Gud dette skje? Hvor er Gud som Rodrigues er så glad i?

Boka overrasket meg positivt. Jeg likte tittelen og allerede etter et par sider slo det meg hvor fantastisk språket var. Og ikke minst stemningen. Det er noe magisk over den stille måten historien er fortalt på. Selv de grusomste hendelsene har en stillhet over seg.

Jeg er ikke religiøs av meg, men jeg liker historie. Rodrigues er veldig naiv, men han har en viss utvikling av sin forståelse. Han endrer ikke sin tro, men innser at hans valg basert på sin tro kan føre stor skade andre. Så hvorfor skal han være så standhaftig hvis andre tar skade på grunn av han? Jeg liker denne utviklingen, selv om jeg ikke alltid har like høye tanker om hovedpersonen gjennom hele boka.

Selv om boka er utrolig bra, så er det en ting som irriterte meg ekstremt: Replikkene til bøndene er oversatt til en sorts dialekt. Hverken «fugl eller fisk»-dialekt. Fryktelig forstyrrende, når resten språket har en så herlig ro og orden. Boka har også litt merkelig slutt med noen opptegnelser.