Jeg hadde tenkt å ha et lite innlegg fra Oslo Pride fullt med farger og glede i dag. En kort gjennomgang av arrangement jeg overvar og den gode stemning fra paraden. Så skjedde skyteepisoden natt til lørdag og hovedfestdagen ble avlyst. Jeg forstår valget om å avlyse, men jeg skulle så gjerne ha gått i nettopp den paraden.
Nå ble det en spontanparade som jeg sluttet meg til da den kom til Grensen, da jeg var ved Tinghuset og la ned ildfargede roser. Det var en spesiell opplevelse, da jeg aldri har opplevd slik kraftfull spontanapplaus fra folk som så på. En opplevelse jeg for alltid kommer til å ha med meg. Ord blir fattig, tårer viser styrke. Denne spontanparaden var akkurat det vi alle trengte. Vi var ikke alene. Vi var der for de som ikke kunne være der. Jeg er virkelig glad og stolt av de som startet paraden (selv om vi ble oppfordret til å feire hjemme). Vi trengte og stå samlet. For å sørge og for å vise at hat ikke skal få lov til å regjere. Det ble delt ut blomster til de som ikke hadde og vi alle la ned blomstene i Rosenkrantz gate ved London Pub. Alle tok seg tid. Innimellom messet vi «Kampen fortsetter!» og «We’re here, we’re queer, we won’t disappear!» eller så kom det er bølgebrøl bakfra og skylte over oss. Både sorg og varme fylte hjertet mitt.
Men jeg hadde også en flott pride før skytehendelsen. Jeg fikk med meg ulike foredrag på Pride House og konserter og annen underholdning in Pride Park. Jeg traff gamle venner og nye bekjentskaper. Jeg koste meg og kjente på den gode stemningen jeg hadde savnet. Jeg nøt det fine været og varmen fra pridefeststemte folk.
Se opp Oslo: Neste år er jeg på plass til Oslo Pride og da skal jeg ha ordentlig parade og full pakke!
Tulleruska's World 