Sidespor – Aske og jord

Aske og jord av Atiq Rahimi9788203371714.png
Aschehoug, 2001

Afghanistan under krigen mot russerne. Ved en bro i et øde landskap. Der venter en bestefar og hans nå døve barnebarn. De skal til gruven der sønnen hans jobber, faren til barnebarnet. De venter noen skal til gruva. For ikke så lang tid siden, ble landsbyen deres rasert. Så mange døde, ingenting å komme tilbake til. Bestefaren sliter med å finne ordene til alle følelsene han har. Hvordan skal han få fortalt sønnen at nesten alle han kjenner er drepte…

Denne lille boka ble først utgitt i 2001, men er nå kommet ut igjen i Aschehougs serie «Sidespor«.

Det er noe fryktelig sårt over den lille, store historien. For selv om boka er på knappe 77 sider, så rommer den flere liv, ja, et lands historie, gjennom en historie om en gammel mann. Jeg fikk en stor medfølelse med denne mannen som ikke ante hvordan han skulle takle den siste tids opplevelser. Det er vondt, det er stille i alt bråket fra minnene hans. Stille som barnebarnet opplever verden, der han tror
tanksene og bombene tok vekk stemmene til alle voksne.

Jeg er usikker på hvor godt jeg likte boka, men samtidig henger stemningen igjen i meg. Rahimi har klart å snikengasjere meg. Hans rytmiske, poetiske språk trekker meg inn i fortvilelsen til den gamle mannen. Det er noe fascinerende ved historien som jeg ikke alltid så mens jeg leste boka.

Liten, sart og sterk historie.

Reklamer
Published in: on 28. desember 2016 at 05:42  Legg igjen en kommentar  
Tags: , , ,

11. desember

Ingen bror får bli igjen av Faizullah Muradi og Jon GangdalIngen-bror-faar-bli-igjen
Gyldendal, 2015

Faizullah Muradi var 17 år (sa han var 21), da han ble tolk for de norske kampstyrkene i Afghanistan. Familien hans slet økonomisk, så Faizullah ble tolk av nødvendighet. Han ble kamptolk og bar både skarpladd våpen og det norske flagget. Etter litt over to år i aktiv tjeneste, ble det brått slutt. Han dro hjem til familien, men Taliban var etter han. Som tolk for fienden, ble han ansett som en forræder og ønsket død. Han så ingen annen utvei enn å flykte landet. En farefull og vanskelig ferd. Hans mål var Norge, et land han håpet skulle ta han imot…

Dette er en sterk historie og jeg husker saken godt. Jeg fulgte med saken i media. Jeg var en av dem som syntes norske myndigheter og det norske forsvaret ikke tok nok ansvar i kamptolksaken.

«Ingen bror får bli igjen» er et soldatløfte, hvor ingen medsoldat skal bli igjen, levende eller død. Det er dette løftet som ga Muradi håpet om at Norge skulle ta han imot. Det tok Norge alt for lang tid å innfri.

Muradi forteller om hvordan han opplevde tolkejobben, dødstruslene, flukten og kampen for å få bli i Norge. Han har fått hjelp av Jon Gangdal og sammen har de fått frem en interessant, spennende og godt fortalt historie om en ung manns tro, håp, kamp- og overlevelsesvilje. Vi får også vite litt om landet Afghanistan, om folkegrupperingene som bor der og om landets historie. Et bakteppe som gir større forståelse av problemene og krigen som landet har.

Jeg likte veldig godt boka. Historien er tidvis både sår, vond og klaustrofobisk, men den får meg til å reflektere over mitt liv og samfunnet jeg har vokst opp i. Jeg har vært heldig med hvor jeg ble født. Jeg liker også bøker som gir meg økt forståelsesramme for verden.

Brødre i blodet

Brødre i blodet : i krig for Norge av Emil Johansenbrødreiblodet_original.indd
Kagge, 2011

Har lest flere bøker om Norges krigere og synes det er interessant å se hva slags hverdag de har på jobb. Bøker gir deg muligheten til å oppleve så mye forskjellig i trygge omgivelser.

Emil drømmer tidlig om å bli soldat. En guttedrøm han senere realiserer. Han ender på i Telemark bataljon som fulltidssoldat. Som en del av jobben drar han til Afghanistan i flere perioder. Solid grunntrening gir god basis i møte med en fiende som kan dukke opp når og hvor som helst. I siste periode opplever Emil det verste som kan skje, men som de smertelig er klar over kan skje…

Dette er en bok som virkelig trykker på alle mine følelsesmessige knapper. Jeg lo og gråt, satt med hjertet i halsen og skrek “Til Valhall! Orrah!” inni meg. Emil Johansen har skrevet en intim historie om hvordan han opplevde den militære treningen og krigen i Afghanistan. Åpent og ærlig. Han beskriver intensiteten og adrenalinet i kampens hete uten å glorifisere. For hvordan kan det bli glorifisert, når han åpent skriver om å måtte drite midt blant kuleregnet?

Er nettopp ferdig med boka og det er litt vanskelig å skrive om boka. Så mange følelser på en gang. Jeg har vært i krig med Emil og føler meg både full av alt og helt tom. Jeg opplevde starten på boka som litt distansert, men dette tar seg opp etter noen få kapitler. Fantastisk bok!

Takk Emil Johansen for et godt innblikk i en yrkessoldats “hverdag” på godt og vondt!

Published in: on 30. juli 2013 at 22:39  Comments (1)  
Tags: , , , , ,

Norske skarpskyttere i Afghanistan forteller

Med mandat til å drepe : norske skarpskyttere i Afghanistan forteller

Med mandat til å drepe

Har lest flere bøker om norske soldater, så denne var intet unntak.

**Norske skarpskyttere har vært en del av krigen mot Taliban i Afghanistan nesten fra starten av. Gjennom en felles jeg-stemme, forteller flere norske skarpskyttere om en hverdag i krig. Her fortelles det om alt fra livsfarlige situasjoner, om langvarige ventinger i hete og kulde, om krigstrette vanlige afghanere og om tankene rundt yrket deres og det å ta liv.**

Spennende bok om en hverdag de færreste av oss kjenner. Boka er skrevet veldig generelt, slik at personer, steder og tider ikke skal kjennes igjen. Dette gjør at det er vanskelig å etterprøve noe, men det er allikevel godt fortalt. Boka er varierende. Man får ikke kun de voldelige situasjonene, men også et mer nyansert bilde av Talibankrigen, den vanlige afghaner og de norske skarpskytternes hverdag.

Jeg likte boka godt! Lettlest og med bilder:)