Samlesning – Anorektisk

Noen bøker tar litt tid å lese. Dette var en sånn bok, men her kommer min omtale av bokbloggerkandidaten!

**_**

Anorektisk av Ingeborg Senneset; med forord av Finn Skårderud9788202486013
Cappelen Damm, 2017

Å være i kamp med seg selv. Å være i kamp med tvangen. Ha kontroll. Men hvem har kontrollen? Ingeborg Senneset forteller rått og brutalt om kampen mot spiseforstyrrelsen. Den altoppslukende spiseforstyrrelsen som kjenner hennes innerste tanker. Om tvangshandlinger og tvangstanker som styrer livet hennes ned til minste detalj. Hun er i krig med seg selv for å vinne tilbake kontrollen over sitt eget liv.

En altoppslukende synkemyr av en bok. Smertefull lesning. Ekstremt slitsom lesning. Vi tas med gjennom fem år og tre ulike behandlingsinstitusjoner. Dette er en bok om både sykdommens grep og helsevesenets gode og dårlige sider. Å true en med anoreksi med å bli sendt hjem fordi personen ikke har nådd vektkravet, gleder spiseforstyrrelsen.

Jeg ble sliten av å lese om Ingeborgs kamp. Når man lever i hennes begrensede verden, så blir man sliten, selv kun som leser. Man blir sittende igjen med en følelse av å drukne. Man leter etter håpet, men det er vanskelig å finne i spiseforstyrrelsens snevre verden.

Boka har et ganske langt forord av psykiater Finn Skårderud. Forordet er viktig og informativt, men litt kjedelig skrevet. Jeg hadde lest et tips om å lese forordet som et etterord og det funket bedre.

Tøft og røft. Sårt og vondt. Her får man ingen romantisering, men iskaldt om sykdommens tvang.

Boka er godt skrevet og jeg liker bøker som er brutalt ærlige, men jeg blir fryktelig sliten av slike bøker. Jeg føler som om jeg har løpt maraton og tatt 1500 pushups (minst) samtidig. Det skal litt til at en bok har den effekten på meg. Sånn sett har Senneset gjort jobben sin godt med å klare å engasjere meg i hennes verden. En helt forjævelig verden … Håper inderlig at hennes verden nå ser mye lysere ut.

Reklamer

Kjære – Myhres hengemyr

Kjære : roman av Linnéa MyhreKjære
Tiden, 2014

Gjennom en rekke brev til blant annet familie og venner, behandlere og kollektiv, forteller Linnéa om hvordan det er å leve med fokus på mat og kropp. Og om forholdet til alle de andre som bryter inn i livet hennes og de strenge rutinene hun har basert seg på…

Boka er gitt ut som «roman», men jeg er ikke helt enig i denne plasseringen. Dette er en selvbiografi og min lille bibliotekarhjerne skriker fagbok. Men nok om det.

Jeg likte den friske starten hvor Linnéa Myhre skriver et svar til ei ung jente som kunne tenke seg anoreksi. Det brevet burde vært pensum på ungdomsskolen. Myhre forteller rett ut hvor jævlig det er å alltid ha fokuset på mat, kropp og trening.

Etter den brutalt ærlige starten, så fortsetter Myhre og dra leseren ned i hengemyra si. Tidvis ble jeg ekstremt sliten av å lese om hvor forferdelig hun hadde det. Det gikk mye i det samme bare til ulike personer og om ulike ting. Så litt mye repetisjon i brevene. Jeg måtte noen ganger lukke boka for å få puste, siden jeg følte jeg druknet i Myhres myr.

Selv om jeg ble sliten og lei, innser jeg også bokas viktighet. Myhre forteller hvordan livet hennes var i hengemyra, kalt anoreksi og depresjon. Hun er brutalt ærlig og tidvis veldig mørk og tung. Spesielt unge jenter burde lese boka og tenke gjennom budskapet. Boka avsluttes heldigvis med optimisme.

Jeg har ikke lest Myhres første bok Evig søndag, men det kan hende jeg må få lest den boka også.

Linnéa Myhre hadde tidligere en svært populær blogg, hvor hun skrev om livet sitt. Bloggen er nå avsluttet (2012), men ligger der ute på det store nettet.