Humoristisk og sårt om sorg og savn

Papirfly av Liv Gulbrandsenpapirfly.png
Aschehoug, 2017

Junes far dør brått. Verre blir det da farens tidligere elskerinne kupper begravelsen. June avreagerer sorgen på sin måte med å rote seg oppi de merkeligste situasjoner. Som for eksempel hjelpe bestemor opp på en hest og de ender sin ferd inne på Tveita-senteret. For å forklare og oppklare alt det som har skjedd, skriver June brev til blant annet politiet, kjøpesentersjefen og farens elskerinne.

Humoristisk og sårt om sorg og savn, om tilfeldigheter som har uante konsekvenser. En brevroman med muntlig tone og godt språk. Boka er Liv Gulbrandsens første ungdomsbok.

Jeg var litt skeptisk i starten. June virket som litt for impulsiv for sitt eget beste, men jeg fikk etter hvert en omsorg for henne. Hun jobbet med sorgen etter farens plutselige død, mens tilfeldigheter gjorde at hun havnet i situasjoner hun ikke helt visste hvordan hun skulle håndtere. Hun vokser gjennom brevene.

Brevene varierer i lengde og gjør boka lettlest. Boka er ikke så lang (122 s.). Dette kan være en godt egnet bok for høytlesning på ungdomsskolen.

Jeg likte boka og Junes sprøe, men allikevel ikke så usannsynlige liv. Selv om tematikken er sorg og savn, handler den like mye om å bli mer voksen og få en større forståelse for hvordan verden er. Og det er ikke alltid like lett å vite hva andre mennesker finner på heller (f.eks. bestemor til hest inne på Tveita-senteret).

Published in: on 5. august 2017 at 22:11  Legg igjen en kommentar  
Tags: , , , , ,

Kjære – Myhres hengemyr

Kjære : roman av Linnéa MyhreKjære
Tiden, 2014

Gjennom en rekke brev til blant annet familie og venner, behandlere og kollektiv, forteller Linnéa om hvordan det er å leve med fokus på mat og kropp. Og om forholdet til alle de andre som bryter inn i livet hennes og de strenge rutinene hun har basert seg på…

Boka er gitt ut som «roman», men jeg er ikke helt enig i denne plasseringen. Dette er en selvbiografi og min lille bibliotekarhjerne skriker fagbok. Men nok om det.

Jeg likte den friske starten hvor Linnéa Myhre skriver et svar til ei ung jente som kunne tenke seg anoreksi. Det brevet burde vært pensum på ungdomsskolen. Myhre forteller rett ut hvor jævlig det er å alltid ha fokuset på mat, kropp og trening.

Etter den brutalt ærlige starten, så fortsetter Myhre og dra leseren ned i hengemyra si. Tidvis ble jeg ekstremt sliten av å lese om hvor forferdelig hun hadde det. Det gikk mye i det samme bare til ulike personer og om ulike ting. Så litt mye repetisjon i brevene. Jeg måtte noen ganger lukke boka for å få puste, siden jeg følte jeg druknet i Myhres myr.

Selv om jeg ble sliten og lei, innser jeg også bokas viktighet. Myhre forteller hvordan livet hennes var i hengemyra, kalt anoreksi og depresjon. Hun er brutalt ærlig og tidvis veldig mørk og tung. Spesielt unge jenter burde lese boka og tenke gjennom budskapet. Boka avsluttes heldigvis med optimisme.

Jeg har ikke lest Myhres første bok Evig søndag, men det kan hende jeg må få lest den boka også.

Linnéa Myhre hadde tidligere en svært populær blogg, hvor hun skrev om livet sitt. Bloggen er nå avsluttet (2012), men ligger der ute på det store nettet.