Det er tungt å miste sin elskede

En mann alene av Christopher Isherwood
Bokvennen, 2014

Los Angeles, 1962. George  er en middelaldrende engelskmann og universitetsprofessor i litteratur. Han er fortsatt i sorg etter at samboeren gjennom mange år, Jim, døde i en bilulykke for nesten ett år siden. George kjemper seg gjennom hverdagen. En hverdag som blir bedre takket være venninnen og enken Charlotte og den litt merkelige studenten Kenny…

Da jeg begynte på boka, lurte jeg på om jeg gadd å fortsette. Starten var så distansert og rotete, men jeg tenkte jeg skulle gi boka en sjanse. Plutselig var jeg langt uti boka, fanget i Georges verden.

Handlingen er fra en tid da homofili var kriminelt. George kan ikke sørge åpenlyst etter tapet av mannen han elsket og levde sammen med så lenge. Han lever i en verden der hans annerledeshet må holdes i skjul, ellers mister han alt han har.

Boka kom ut i 1964 og heldigvis har store deler av verden gått fremover siden den gang. For det er tidvis veldig vondt å “være” George. Jeg er så glad jeg har vokst opp i tid og sted, hvor det etter hvert har blitt mer likegyldig om kjæresten heter Jim eller Charlotte. Verden min er ikke perfekt, men jeg håper dagen kommer hvor kjærligheten alene står i sentrum og ikke kjønn.

Stilmessig veksler handlingen og språket mellom å være distansert og nært, livaktig og mekanisk. Denne vekslingen passet historien.

Jeg ble sittende og heie på George, derfor vet jeg ikke om jeg likte slutten. Det var noe mørkt og faretruende over slutten, men jeg håper jo at det ikke er sånn det så ut. Jeg vil jo at det skal gå godt for George.

Boka har et etterord som kort tar for seg Christopher Isherwoods liv og forfatterskap, samt går kort inn på bokas handling og tiden den er lagt til. Jeg likte denne ekstra informasjonen.

En fascinerende historie om sorg og sorgprosess, ensomhet og annerledeshet, minoriteter og et samfunn i sakte endring.