23. desember – Bestefar på rømmen

Bestefar på rømmen av David Walliams & Tony Ross (ill.)9788203262005.png
Aschehoug, 2017

Jacks bestevenn er bestefaren. Bestefaren var jagerpilot under 2. verdenskrig og han forteller stadig livaktige historier. Etter hvert lever bestefaren litt for mye i den verden og havner på en aldershjem. Jack oppdager at aldershjemmet er et grusomt sted. Sammen planlegger de en spektakulær flukt. En flukt som på merkelig vis involverer jagerflyet Spitfire.

Jeg har hørt mye bra om David Walliams’ bøker og viss alle hans bøker er som denne, så er jeg helt enig.

Dette er en ustyrtelig morsom og ekstremt trist bok. Jacks og bestefarens vennskap er fantastisk og varmt. Jacks håndtering av bestefarens demens er minneverdig. Han tar vare på bestefaren.

Men dette er ikke bare en historie om en dement bestefar som mentalt lever under 2. verdenskrig. Dette er en sprø historie om en heltemodig mann og et enda modigere barnebarn som egentlig bare elsker bestefaren sin overalt.

En humoristisk, fartsfylt og trist bok som farer av sted som en Spitfire i fri lek i himmelen. Jeg likte lekenheten, selv om historien tidvis er litt for utrolig. Men en god historie er det uansett. Jeg liker den i hvert fall!

Et stort pluss er faktabiten helt på slutten, der man får vite litt mer om krigen og alt det bestefaren var så opptatt av. Liker bøker man kan bli klokere av.

Jeg har kun en ting å utsette på boka: Skrivefeil og orddelingsslurv. Det hadde vært så mye bedre om forlaget hadde kikket en ekstra gang over teksten og luket ut dette.

Reklamer

Hjernens mysterier – demens

Og hver morgen blir veien hjem lengre og lengre av Fredrik Backman9788202564551.jpg
Cappelen Damm, 2017

Noah og farfar – to på en benk på et lite torg. De snakker om matematikk, verdensrommet, farmor og om livet. De snakker også om at torget blir stadig litt mindre. Noah er farfars holdepunkt. Han må huske de viktige tingene som farfar er redd for å glemme mest: farmor, sønnen Ted og barnebarnet Noah. For hver morgen blir veien hjem stadig litt lengre.

Dette er en sår lita fortelling om å miste seg selv, om sorg og savn, om de viktige tingene i livet og det uforståelige ved sykdommer som angriper hjernen. Og ikke minst det smertefulle ved å ta farvel med noen som fortsatt er der fysisk.

Denne lille historien var egentlig aldri tenkt å bli en bok. Backman skrev teksten for å sortere tankene sine. Han publiserte teksten på bloggen sin og fikk mange positive tilbakemeldinger. Dermed ble teksten utgitt med stive permer.

Historien traff noe hos leserne av bloggen og den traff noe hos meg. Jeg er glad for denne lille boka som tidvis er litt forvirrende, litt rar og veldig sår. Selv om dette er vond lesning, er historien fortalt med varme og humor. Forholdet mellom Noah og farfar er sterkt og rørende. Noah blir farfars minnebærer.

En enkel og kraftfull historie om hjernens mysterier og en person desperate kamp for å holde på de tingene i livet som er viktige.

Og hver morgen blir veien hjem lengre og lengre av Fredrik Backman og I morgen forsvinner jeg litt til av Laila Sognnæs Østhagen tar begge opp demens på hver sin måte. Begge behandler temaet med den største respekt.

 

Published in: on 28. november 2017 at 06:45  Legg igjen en kommentar  
Tags: , , , ,

Sårvakkert om demens

I morgen forsvinner jeg litt til av Laila Sognnæs Østhageni morgen forsvinner jeg litt til.jpg
Oktober, 2014

Signe spiser med barneskje og er kledd i bluse og stygt, rutete skjørt. Hun vil stadig ut å klippe gresset, men får ikke lov av de hvitkledde. De hvitkledde som hele tiden styrer livet hennes. Når hun skal spise. Når hun skal sove. Hva hun skal gjøre. Hva som skal skje. Stadig dukker barndomsminner opp og blir en levende del av Signes liv. Hennes mor som danser, krever at Signe skal være en snill jente og som drikker for mye. Det er andre mennesker der også som dukker opp, men som Signe ikke har noen navn på. En kvinne kaller henne ”mor». Signe vet ikke hvem hun er, men hun minner litt om mor.

Søt og rar. Påtrengende og fortvilende. Flyktig og vond.

Å holde fast på livet og minnene, når de stadig forsvinner. Signe har allerede mistet mye, men barndommen er der fortsatt. Moren står sterkt, slik hun gjorde da Signe var ung. Sterke minner, men minner som gjør vondt å lese om.

Historien er levende beskrevet. Vi følge Signe i hennes verden og opplever verdenen gjennom henne. Oftest er det ganske så uforståelig og hoppende. Det er ikke enkelt å være Signe, når ingen andre opplever det hun opplever. Plutselig skal hun kle på seg, så er det natt og deretter er det inn i et barndomsminne, før hun blir røsket ut av minneverdenen igjen. Personene fra minnene flyter sammen med de rundt henne. Det er både fascinerende og slitsom lesning.

Jeg får en ærefrykt for de som jobber med personer med demens. De har en veldig krevende jobb.

En bok som ga meg større innsikt, samtidig som den ga meg en utfordrende og sårvakker leseopplevelse.

Språket er rytmisk og tidvis flyktig.

Published in: on 26. november 2017 at 19:13  Comments (1)  
Tags: , , , ,