18. desember – Zombiefeber

Zombiefeber av Kristina Ohlsson
Aschehoug, 2017

Herbert og venninnen Sally nyter sommerferien, da merkelige ting begynner å skje i bygda. På den varmeste sommeren de kan huske, begynner folk å bli syke og oppfører merkelig. Nesten samtidig dukker det opp en mystisk mann hos Herbert og farfaren som ønsker å leie et rom. Kanskje mannen har noe med den merkelige feberen som har dukket opp?

Spennende zombiefortelling med noe ekstra. Dette er nemlig ikke bare en zombiefortelling, men også en fortelling om en ung gutts strabaser for å ta seg av farfaren og for å få kunne bli boende der.

Lettlest spenning og godt tempo gjennom hele boka. Jeg liker zombiehistorier som gir mening og historier som har noe ekstra ved seg. Denne boka har begge deler. Og det herlig med engasjerende hovedpersoner som gir god driv i historien.

Reklamer

17. desember – Smadra

Smadra av Brynjulf Jung Tjønn
Flamme, 2018

Hva gjør du når mora di har slått deg til blods? Sier du har tryna på sykkel igjen. Selv til bestekameraten din, forteller du samme løgnen. Samtidig er du så sliten av å være redd hele tiden. Slik har Oda det.

Dette er en vond historie om mor som slår, om en far som ofte er fraværende grunnet jobb og ei jente som drømmer om den tiden da mamma ikke slo.

Boka er relativt lettlest, selv om den er på nynorsk. Tidvis veldig korte kapitler og ofte ikke så mye tekst per side. Jeg synes dog avslutningen ikke var så tilfredsstillende, men boka var såpass bra at jeg ble engasjert og interessert i skjebnen til Oda. Litt synd at forsiden er så kjedelig.

16. desember – Lucas Jackson

Lucas Jackson av Karin Kinge Lindboe
Aschehoug, 2018

Pappaen til Lucas ligger på rommet sitt. Han orker ingenting og sånn har det vært i flere uker. Lucas må klare seg selv og ta seg av faren samtidig. Så en dag kommer en lærer på besøk og Lucas klarer ikke skjule hvor dårlig faren er. Livet blir ganske annerledes etter lærerbesøket.

En liten, men sterk bok om å ha en psykisk syk forelder. Ekstra ille er det at Lucas’ mor døde da han var liten. Han har bare faren. Faren som er bipolar. Han er tidvis veldig høyt oppe og tidvis veldig langt nede. Midt oppi dette er Lucas som takler det så godt han kan.

Dette er tidvis ganske vond lesning, men heldigvis har Lucas folk rundt seg som bryr seg om han. Han har en bestekamerat som er der uansett, en lærer som støtter og tar vare på han og en klasse som reagerer eksemplarisk når han forteller om faren. Slutten er full av håp for Lucas og faren.

Boka har litt kjedelig tittel og forside, men inneholder en sterk historie. Lettlest og fin til høytlesning og samtalebok.

14. desember – Midt i svevet

Midt i svevet av Arne Svingen
Gyldendal, 2018

Didrik hører sint stemme nede fra stua. Han henter farens revolver og går ned. Skudd avfyres. Både faren og den sinte mannen blir skutt og drept. Livet til Didrik blir ikke det samme igjen.

Arne Svingen er ikke redd for å skrive om gutter med litt skakkjørt familiesituasjon. Midt i svevet er intet unntak.

Didrik er en ung gutt som gjør noe ekstraordinært for å beskytte familien sin. Dessverre dør faren og moren klarer ikke ta seg av han. Didrik ender opp hos farfaren som ikke er helt barnevennlig. Det er ingen voksne som  tar seg av han på en ordentlig måte. Det er ikke så enkelt for Didrik å håndtere hendelsen, men han gjør så godt han kan ut fra de forutsetningene som han har.

Den eneste som egentlig er der ordentlig for Didrik er bestekameraten hans, Joakim, som driver blant annet med geriljabrodering. Joakim er en likanes fyr og vennskapet mellom guttene er sterkt og godt.

Hvis man ser etter en actionfylt bok, er ikke dette boka. Handlingen er ganske stille, men sår og vond. Litt rar innimellom, spesielt de delene om skilpaddene, men engasjerende. Jeg vil så gjerne gi moren og bestefaren et skikkelig spark bak. Didrik skulle ikke måtte stå oppi alt alene.

13. desember – Verdens beste pappa

Verdens beste pappa av Endre Lund Eriksen
Aschehoug, 2018

Mads begynner på ny skole og det er kjipt å ikke kjenne noen. Det er så lett å gjøre feil og Mads har gjort en god del av dem. Han begynner å skrive brev til den amerikanske presidentens sønn, så han slipper å gjøre de samme feilene som Mads har gjort, nå som han skal flytte til Det hvite hus. Mads har forresten verdens beste pappa som har lært han tøffing-loven. Hadde bare Mads vært litt flinkere til å følge loven, hadde kanskje ting vært litt bedre.

Dette er en lettlest bok i brevsform om å være ny, men ikke minst om å ikke ha det helt greit hjemme. Allerede på forsiden, skjønner man at ikke alt er som det bør være. Mads har ikke «verdens beste pappa», i hvert fall ikke hele tiden. Det ligger en uhygge i brevene. Vi skjønner tidlig at faren har et ganske varierende humør og at Mads og moren går stille i dørene, når far kommer hjem. For hvilket humør er han i?

Jeg hadde faktisk ikke tenkt å lese denne boka. Trodde ikke den ville appellere til meg, men en kollega snakket så varmt om den. Er virkelig glad jeg for at jeg leste boka. Den er bra og sterk.

Sårt om overgrep

Så lenge ingen ser oss av Anders Totland
Gyldendal, 2017

Jon får en ny stefar. En som stekte pannekaker og som fikk mora hans til å bli bedre. En som trente guttefotballaget i bygda og passa på. Livet ble bra og Jon ble veldig glad i lillebroren Lukas. Men så forandret alt seg på en campingtur med stefaren. Jon hadde gledet seg, da han aldri hadde vært på campingtur, selv om han var blitt 15 år. Etterpå ble ingenting som det var.

En sår og vond bok om en vanskelig barndom som ble bedre med nytt innslag (Ole), men som så ble ødelagt av samme person (Ole) noen år senere. Dette er en røff, men rolig bok om seksuelle overgrep, om vanskelige familieforhold og det å ikke bli trodd.

Lettlest bok, men ikke lett innhold. Boka er på nynorsk, men språket er enkelt og temaet gjør at man glemmer at boka er på nynorsk. Veldig vond bok og litt i samme stil som Tryllemannen av Bjørn Ingvaldsen.

Litt av et hundeliv!

Et hundeliv av Arne Svingen
Gyldendal, 2017

Basse er hunden til Narko-Kjell. Dagene er tidvis ganske så varierte, selv om det går mye i å hjelpe Narko-Kjell unna trøbbel. Eventuelt trøbbel unna Narko-Kjell. En dag står et helt spesielt trøbbel på døra: Gusto, den tretten år gamle lillebroren til Narko-Kjell. Mora deres er alvorlig syk og Gusto trenger Kjell til å ta voksenansvar, slik at han ikke havner hos en fosterfamilie. Narko-Kjell har helt glemt hvordan det er å bare være Kjell. Basse gjør sitt beste for å håndtere den nye situasjonen og hjelpe Kjell og Gusto med både barnevern og sinte, forsmådde narkolangere.

For en herlig, sår og sprø bok! Basse er en herlig hund med sjarme og selvinnsikt, men uten å miste sitt hunde-«jeg». Han observerer menneskene rundt seg og har sin egen forståelsesramme av menneskeverdenen. Basse har en god del skarpsindige observasjoner av oss mennesker, spesielt de i Narko-Kjells verden.

Dette er en humoristisk bok om alvorlige temaer. Boka viser den triste, vonde siden ved narkotikabruk. Narko-Kjells liv er ingen spøk og jeg tror ikke noen får umiddelbart lyst til å bli narkomane, når de leser boka. Gusto får jeg bare vondt av. En gutt som er redd for å bli alene, når mora havner på sykehuset. En gutt som håper å få tilbake storebroren sin. En gutt som er livredd for å havne hos fremmede mennesker om broren ikke tar tak i seg selv. Med Gusto kommer det også håp for Kjell om et bedre liv uten konstant jag etter neste skudd eller frykt for sinte langere. Basse liker ikke å innrømme at et litt mer balansert og hverdagslig liv ikke er å forakte heller.

Ved at man ser verden gjennom Basse, så blir temaene ikke fullt så intense. Jeg tror at boka vil fungere fint som høytlesningsbok, for Basse er en sjarmerende karakter som gjør så godt han kan for å passe på menneskene sine. Jeg likte boka veldig godt. Den behandler vanskelige temaer med både humor og alvor.

Denne boka kan fint kombineres med bøkene om gatekatten Bob og hans James.

Nytt liv – nye mordforsøk – gamle vaner igjen?

Arvingene og den tvilsomme onkelen av Gareth P. Jones
Mangschou, 2017

Thornthwaite-tvillingene, Lorelli og Ovid, har begynt på vanlig skole og fått venner. De har ikke forsøkt å ta livet av hverandre siden våpenhvilen. Livet ser ikke så verst ut og den brente herregården blir sakte bygd opp igjen. Plutselig dukker den ukjente onkel Harry opp og så skjer det merkelige ulykker. Hvem står bak disse ulykkene? Er det tvillingene som har gått tilbake til gamle vaner?

Jeg gledet meg stort, da jeg så at det kom en oppfølger til Arvingene. Jeg likte den første boka veldig godt og denne var absolutt leseverdig!

Det er noe mørk og sjarmerende over historien. Man vet ikke helt hvem man kan stole på. Alle har hemmeligheter og det er ikke alltid like lett å si sannheten. Tvillingene lider under alle hemmelighetene, både deres egne og alle de andres.

Verden til tvillingene har ekspandert og de prøver å være som alle andre. Enkelte andre vil gjerne være som dem. Det er ikke alltid en god ting. Mange spennende karakterer, både nye og gamle. Karakterene kunne fort blitt karikerte, men Jones gjør ulike vri på dem, så de ikke føles endimensjonale og kjedelige.

En bok om vennskap og søskenforhold, den første forelskelsen, om drømmer og kompliserte familieforhold. Nesten like bra som førsteboka og førsteboka var herlig forfriskende, mystisk/mørk og spennende.

Ikke hva jeg forventet

Så hyggelig! av Christian Lyder Marstrander
Aschehoug, 2016

Lorentz (15 år) er fra Oslos beste vestkant. Han kan skikk og bruk, liker Burt Bacharach og har blå teaterdress. Men presset er overalt. Mora sliter med vondt i hodet, så Lorentz føler han alltid må ta hensyn. Bestekompisen Fredrik passer ikke inn i vennskapet med bandyeneren Nicolay. Og verden hans passer ikke inn når det kommer til Pia. Pia som Nicolay har lagt sin elsk på. Verden til Lorentz er på vei til å rakne.

Her fikk jeg mye jeg ikke forventet meg. Jeg hadde forventet meg en noe (pinlig) humoristisk historie om forelskelse og flaue situasjoner på grunn av kulturkollisjoner, men boka var mer smertefull og sår.

Jeg sitter etter å ha lest boka med et sinne mot karakterene av ulike grunner. Lorentz føler press hjemme (moren) om å gjøre ting riktig hele tiden og har lite kontroll over livet sitt. Så er det hans desperate forsøk på å bli akseptert av Nicolay, selv om han bare blir utnyttet (og egentlig ser det, men lar det skje allikevel). Pia er ikke sunn for han, selv om han i forelskelsens rus gjøre dumme ting. Lorentz blir også den drittsekken mot sin aller beste venn. Jeg får lyst til å denge litt vett inn i den gutten! Faktisk er det ganske mange som fortjener litt deng, selv snille Fredrik, fordi han er for snill.

En sterk, men lettlest bok om eksisterende vennskap, søken etter vennskap, forelskelse, ønske om å tilfredsstille alle (dumsnillisme) og om dårlige familieforhold (mora er ikke god, faren er en dott). En bok jeg kommer til å huske lenge, mest på grunn av de sterke følelsene jeg sitter igjen med. Jeg er sint, jeg er fortvilet, men mest sint.

Samlesning – Arv og miljø

Litt forsinka, siden dette er samlesningboka for februar. Men sånn er det når det kommer bøker på kortlista som det er lange ventelister på 🙂
**
Arv og miljø av Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2016

Eldstedattera Bergljot og storebroren Bård har havnet i en voldsom arvetvist med foreldrene og de to yngste søstrene. Tvisten består av to sommerhytter på Hvaler som de to yngste søstrene har fått overført i det stille, mens de to eldste kun har fått smuler. Bergljot og Bård har delvis brutt med familien for flere år siden, men hva har skjedd som forårsaket dette behovet for å holde resten av familien på avstand?

Samlesningsboka for februar. Kandidat til Bokbloggerprisen 2016 i Årets roman-klasse.

Vigdis Hjorth har fått mange gode omtaler av denne boka, og jeg skjønner hvorfor. Den er godt skrevet og temaene er viktige. Man velger ikke sin biologiske familie og man er knyttet til familien sin på en måte som gjør det vanskelig å bryte både fysisk og psykisk.

Når det er sagt, så synes jeg dette var en klaustrofobisk hengemyr å lese. Jeg ble utmattet av å være i Bergljots verden. Det var jo ingen lyspunkter i det hele tatt. Bare nedgraving og alkohol. Jeg skjønner ikke hvorfor han kjæresten hennes holdt ut med gnålet og drikkingen hennes. Men det er kanskje derfor han er så fraværende i historien også. Det er sjeldent de er sammen, selv når hun er i hans hus i skogen.

Jeg skal ikke gjøre Bergljots barndomshistorie mindre viktig, men hun viser lite forståelse for andre, da spesielt sine to mindre søstre. Jeg kjenner jeg ble sint og lei av dem alle og deres manglende vilje til å forstå hverandre. Og mora der er en lerkefugl som aldri så sitt snitt til å bli selvstendig. Hun skulle alltid være den i midten og den det alltid var synd på og måtte tas hensyn til.

Det er en ting jeg sleit enda mer med enn hengemyren og det var navnet til hovedpersonen, Bergljot. Hvorfor fikk søsknene hennes et greit navn, mens hun fikk et navn som skilte seg så ut? Akkurat navnet ble et stort irritasjonsmoment for meg.

Men roman satte i gang følelsene mine på godt og vondt. Hjorth har sånn sett gjort jobben sin ved å engasjere meg som leser. Det er en vond bok å lese, for man skjønner raskt hva årsaken til alt kan være. Man er forberedt, men smertefullt er det likevel. En god kandidat til Årets roman.