Forbudte bøker – The paper bag princess

The paper bag princess av Robert Munsch og Michael Martchenko (ill.)

Annick Press, 1980

 

En dag kommer det en drage og brenner ned alt, samt kidnapper prins Ronald. Prinsesse Elizabeth, kun kledd i en papirpose, drar avgårde for å redde sin forlovede…

 

Dette er en liten kartonert bok (den versjon jeg har lest) med en sterk kvinnelig hovedperson. Elizabeth tar saken i egne hender, da hennes forlovede blir kidnappet av en drage. Hun er smart og lar seg ikke behandle dårlig. Slutten er fenomenal og prins Ronald er en drittsekk.

 

Boka er, så vidt jeg vet, ikke oversatt til norsk, noe som er veldig synd. Jeg likte så godt vrien med en tøff prinsesse som ikke lar seg herses med.

 

Denne historien var utsatt for sensur før den kom ut (flere steder). Forlaget ønsket at Munsch skrev om en scene der prinsesse Elizabeth gir prinsen en på tygga. Jenter skal da ikke slå! Forlaget fryktet altså kritikk om ei jente skulle få slå en gutt. Vold var heller ikke sett positivt på, spesielt i en barnebok for de små barn. Nå er det noen år siden boka kom ut, og på den tiden var det enda viktigere at jenter fulgte den kjønnsrollen som var «tildelt» dem. Boka har blitt utfordret på bakgrunn av at den ikke følger vanlig kjønnsrollenorm.

 

Elizabeth skal også ha kalt prinsen «bum», men dette ble, etter ønske fra forlaget, endret til «toad» i enkelte utgaver. Årsaken i England var at ingen kalte hverandre «bum» i England, men «toad». Dette ble fulgt opp mange engelsktalende land. I Canada har de for eksempel noen utgave med den originale «bum» og noen med den snillere varianten «toad».

 

Dette er ikke den mest utfordrede (og jeg har ikke funnet noen sted hvor den har vært forbudt) boka jeg har omtalt, men den er interessant. Å endre på handling og ord uten at disse er graverende i utgangspunktet, synes jeg er graverende. Å sensurere noe så uskyldig, fordi forlag er redde for kritikk, er ikke greit.

Forbudte bøker – Charlie og sjokoladefabrikken

Gyldendal, 2015-utgaven

Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl
1964 (norsk oversettelse 1972)

Urfattige Charlie Bucket finner en av gullbilletten som gir adgang til Willy Wonkas sjokoladefabrikk. Sammen med bestefaren og de andre gullbillettfinnerne, får han en uforglemmelig rundtur i sjokoladefabrikkens aller helligste…

Mitt første møte med Charlie og sjokoladefabrikken var på barneskolen. Vi ble lest høyt for av læreren, spesielt under spisingen. Historien var magisk og boka sitter fortsatt godt i meg.

Flere år etter hadde jeg igjen møte med fattige Charlie og eksentriske Willy Wonka, men da på egenhånd. Historien var like sprø og spennende som første gang jeg hørte den.

Boka kom ut for første gang i 1964 og skapte etter hvert en storm rundt seg. Det var beskrivelsen av Oompa Loompane som afrikanske pygmeer som fikk mange til å reagere. Det var ikke noe bedre at de var villige til å jobbe for noen kakaobønner. Slavearbeid var ikke greit. Det kom en revidert utgave i 1973, hvor Oompa loompaene var blitt knehøye, hvite dverger.

Som bibliotekar selv, så liker jeg ikke dette, men det er også en bibliotekar i Colorado i 1990 (noen steder står det 1988) som ønsket boka fjernet fra hyllene. Hun mente at boka beskrev en dårlig livsfilosofi, samt at Charlie ikke hadde noen positive kvaliteter, bare fravær av negative.

De senere tiårene har ikke akkurat denne boka av Roald Dahl vært så mye utfordret, men Heksene og Verdens største fersken. Disse bøkene er utfordret ofte, fordi de har et innhold som potensielt kan skremme målgruppa.

Charlie og sjokoladefabrikken er en spesiell historie og en av Roald Dahls bøker som trollbinder nye generasjoner hver eneste dag.

Boka har også blitt filmatisert to ganger. Jeg er såpass gammel at jeg har hygget meg med begge filmatiseringene.

Forbudte bøker – Kaptein Supertruse-serien

Hvem kan redde verden, når Kaptein Supertruse ikke kan?

Kaptein Supertruse-serien av Dav Pilkey

1997- (på norsk fra 2000, Schibsted utgir serien)

Thomas og Harald er to fjerdeklassinger som liker å finne på helt «uskyldige» ting. Ved et uhell får de hypnotisert den grinete rektoren Krupp, slik at han får et alter ego, Kaptein Supertruse. Thomas og Harald finner ut etter hvert at det er bra å ha Kaptein Supertruse i bakhand, for det skjer en del ting rundt guttene som de trenger en superhelts hjelp til å rydde opp i!

Dav Pilkey sleit med ADHD og dysleksi på skolen. Han elsket og tegne, og satt mye og tegnet under pulten. Det var under pulten karakteren Kaptein Supertruse ble skapt.

Thomas og Harald (lurer på hvor oversetter har fått de navnene fra…) er to oppfinnsomme gutter som ikke har så mange sperrer. Det er ikke det at de gjør ting for å være slemme, men det er ikke så ofte de voksne synes det er like morsomt som gutta. Det er ikke alltid guttas skyld det som skjer heller.

Jeg har lest et par av bøkene som Kaptein Supertruse og synes historiene er greie. Tegninger og tekst om hverandre fungerer bra. Jeg kjenner at jeg er veldig langt unna målgruppa, men jeg vet at bøkene får leseleie barn til å kaste seg over bøker. Det er en bragd av Pilkey!

Så hva er det som kan være galt med disse humoristiske og småsprøe bøkene? For det er ikke til å komme unna at bøkene ofte blir klaget på og utfordret i amerikanske bibliotek. Vel, problemene ved bøkene er visst nok at de har et upassende språk og dermed er de også upassende for aldersgruppen. Jeg kan ikke skjønne denne anklagelsen. Jeg har vært borti verre språk enn det er i Kaptein Supertruse-bøkene. Serien har også blitt anklaget for å være voldelige (noe jeg heller ikke skjønner). Men det er kanskje enkelte som finner det skummelt at barn finner lesegleden!

Forbudte bøker – Da Vinci-koden

Da Vinci-koden av Dan Brown

Bazar, 2004

Mens ikonografen Robert Langdon er gjesteforelser på et amerikansk universitet, blir han kontaktet av det franske politiet. Langdons franske fagkollega Jacques Saunière har blitt drept og med sitt siste pust skrevet en melding til Langdon. Langdon innser at politiet tror han har noe med Saunières død. Sammen med den avdødes barnebarn, politikryptologen Sophie Neveu, flykter Langdon fra politiet i jakten på sannheten om drapet på Saunière. Langdon finner også ut av hva Den hellige gral egentlig er…

Det er noen år siden jeg leste Da Vinci-koden. Jeg opplevde boka som utrolig spennende, til tross for klisjeene. Langdon føyer seg inn i kategorien «Litt aldrende menn med snever interesse (jobb) som blir tvunget på flukt av litt dumme folk (ofte politi) og som alltid får den fine, unge dama (som hjelper til eller må reddes)». Ok, det er ikke så ille som det høres ut, for Dan Brown forteller historien i et heseblesende tempo og det er spennende når det står på.

Brown hevdet tidlig at det meste var basert på fakta, men dette har blitt plukket fra hverandre. Nå leser ikke jeg en bok som Da Vinci-koden for «faktaene», men det er greit at historien som blir presentert henger i hop.

Da Vinci-koden har vært forbudt eller svært begrenset tilgang i blant annet Vatikanet, Egypt, Manila, Libanon og Iran på grunn av hvordan kristendommen blir fremstilt. Ingen skulle komme her og si at Jesus kunne ha avkom (noe som antydet at han hadde bedrevet en viss utenkelig aktivitet) med Maria Magdalena.

Boka har også blitt utfordret i en rekke amerikanske bibliotek siden utgivelsen. Det er de samme grunnene som i avsnittet over: Boka er en religiøs fornærmelse.

Boka ble filmatisert med premiere i 2006. Filmen har møtt like mye motstand som boka.

Forbudte bøker – Drep ikke en sangfugl

Drep ikke en sangfugl av Harper Lee
Aschehoug, 2005 (første gang på norsk i 1961)

En liten sørstatsby på 1930-tallet. Småen (Jean Louise) og storebroren Jem vokser opp sammen med sin sindige advokatfar Atticus Finch og den svarte hushjelpen/kokka/ekstramammaen Calpurnia. Mora deres døde da de var små. Deres trygge tilværelse blir endret, da faren deres må forsvare en ung, svart mann tiltalt for voldtekt av en hvit kvinne. Plutselig får barna et innblikk i en komplisert voksenverden med fordommer, irrasjonelle holdninger og  klasseskiller. En verden de har problemer med å forstå…

Boka kom ut i 1960 (på norsk året etter) og Harper Lee fikk Pulitzer-prisen for boka (1961). Lenge var denne boka Lees eneste utgivelse, men så i 2015 kom hun ut med en ny bok. Boka handler om rasisme i de amerikanske sørstatene på 1930-tallet, og utkom på en tid da kampen for de svartes rettigheter var  voksende.

Dette er en bok som overraskende engasjerte meg. Vi blir fortalt historien gjennom Småen fra hun var mellom 6-9 år. Noen ganger har hun en litt voksen stemme, men det gjør meg ingenting. For den til tider veldig veslevoksne jenta, har sine barnslige stunder, så hun føles virkelig. Hennes oppvekst med en storebror, en hardarbeidende og god far, en engasjert hushjelp og en død mor, former henne og gjør til et voksent barn som reflekterer mye over omgivelsene rundt seg.

Faren er alltid sentral, selv om han arbeider mye. Atticus Finch lever i et samfunn med rasefordommer og klasseskiller, men han er ikke interessert i å opprettholde disse fordommene og skillene. Han er en god far som streber etter å gjøre det riktige, slik at han kan se sine barn i øynene. Det er dette som driver han til å kjempe for den unge svarte mannen som er tiltalt for voldtekt av en hvit kvinne. Den tiltalte er forhåndsdømt kun ut fra sin hudfarge, men det stopper ikke herr Finch fra å gjøre det han mener er det rette: Å gi mannen det aller beste forsvar uansett hva alle andre sier!

Jeg synes Atticus er en veldig god farsfigur som jeg følte gjennom hele boka via barna. De førte hans tanker videre. Da barna viser fordommer, er faren der og viser de den rette tankevei. I møte med den irrasjonelle voksenverdenen, blir de fornuften.

Drep ikke en sangfugl har blitt utfordret og forbudt på en rekke amerikanske (skole)bibliotek og som pensum i amerikanske skoler gjennom sin tid. Ordet ”nigger” (og andre rasistiske ord), banneord og (en lite beskrivende) omtale av voldtekt er hovedgrunnene til bannlysningene. Fra 1980-tallet og fremover har fokuset gått mer over på hvordan de svarte blir negativt fremstilt og hvordan behandlingen av de svarte var satt i system.

En tidløs klassiker.

Harper Lee kommer ut med boka som ble skrevet før Drep ikke en sangfugl nå i år. 14. juli 2015 er dagen Go set a watchman ble publisert. En bok jeg skal lese!

Forbudte bøker – And Tango makes three

And Tango makes three av Justin Richardson og Peter Parsell & Henry Cole (ill.)
Simon & Schuster Books for Young Readers, 2005

Central Park Zoo, New York City. Hjemmet til hannpingvinene Roy og Silo. Når de andre pingvinene finner sin make av motsatt kjønn, finner hannene hverandre. De gjør alt et par gjør, men det er en ting de ikke kan: Å lage et egg. En dag bestemmer en ansatt å gi et egg, som er ekstra, til Roy og Silo og de ruger og passer på det etter alle kunstens regler. Egget klekker og ut kommer en liten hunnpingvin som får navnet Tango…

Boka er basert på den sanne historien om Roy og Silo. Jeg ble betatt av pingvinene og deres historie. Det er en historie som varmer og engasjerer. Roy og Silo klarte oppgaven som foreldre på en utmerket måte.

Denne herlige, uskyldige bildeboka er også farlig. I amerikanske skole- og folkebibliotek er boka stadig utfordret og i verste fall forbudt. Hovedgrunnen er homoseksualiteten og dermed er ikke boka heller aldersvennlig. And Tango makes three er også forbudt i statlige bibliotek i Singapore på grunn av at boka ikke følger de familieverdier Singapore har.

Jeg lot meg sjarmere av disse to pingvinene. Jeg må også innrømme at jeg ble litt trist da jeg leste at de nå har gått fra hverandre. Men boka er veldig god og tegningene er helt fantastiske.

Mer om Roy og Silo på Wikipedia.

Forbudte bøker – Fahrenheit 451

Fahrenheit 451 av Ray Bradbury
Pax, 1989

Guy Montag er brannmann. Han brenner bøker. Montag lever i et samfunn der  bøker er forbudt og hvor alle veggene i hjemmene er dekket med store skjermer. De lever i et overvåkningssamfunn, hvor folket blir ”dopet” ned på de utallige programmene som går konstant. Montag trives som brannmann helt til han møter en kvinne som velger å dø med bøkene sine og hans møte med en sytten år gammel rar jente. De får han til å tenke, noe som er farlig i hans verden. En dag underslår han en bok, Bibelen, og fra den dagen forandrer alt seg. Hans kone blir også involvert i hans bokjakt. Så blir Montag bedratt av den som står han nær…

Dette er forfatterens hyllest til trykke- og ytringsfriheten og en kjærlighetserklæring til Boka!

Det gjør vondt i mitt bokelskende hjerte å lese denne boka. Bradbury beskriver så godt hvordan Montag i begynnelsen aksepterer samfunnet og den jobben han gjør, før han etter hvert blir fanget av bøkenes fascinerende magi.

Dette er en dystopi som ble første gang utgitt i 1953. Det er et strengt overvåkingssamfunn som møter oss, ganske likt mange av dystopiene som har kommet ut de siste årene.

Fra 1967 kom det utgaver som var ”rettet” på. Ord og noen passasjer, som ble oppfattet som upassende for videregående elever, ble endret. Den sensurerte versjonen var den eneste å få tak i fra 1973 til 1979, da
Bradbury ble klar over dette og krevde at originalen ble den eneste tilgjengelige boka. Ingen skulle få herpesere hans verk på den måten!

Boka har blitt utfordret og både forbudt og forsøkt gjort forbudt i flere skoler og skolebibliotek blant annet på grunn av upassende språk, vold og brenning av bibelen.

Å brenne bøker er ikke noe nytt. Å brenne bøker er å ødelegge kunnskap og historie, og ble (og blir) blant annet brukt for å holde folk nede, uvitende og historieløse. Bøker ble brent for å la gammel viten bli borte, mens man kunne fôre folk med nye sannheter.  Når noen overtar makta, kan fort bøker og kunst, som tilhørte den gamle makta, bli eliminert.

Mange tenker nok først og fremst på nazistenes bokbål av bøker av jødiske forfattere, men de var på langt nær ikke de første til å prøve å utslette kunnskap og ”sannheter”.  213-210 f.Kr. i Kina fikk keiser Qin brent utallige verdifulle historiebøker, slik at han kunne skrive sin egen versjon, hvor han tok seg best ut. Keiseren gikk så langt at han også begravde 1000 lærde levende. Bokbrenning har dessverre ikke gått av moten. I januar 2013 i Mali ble uerstattelige manuskript brent av islamistiske opprørere.

La oss håpe at vi aldri får et samfunn som Guy Montag lever i.

Forbudte bøker – Kaffir boy

Kaffir boy : svart barndom og oppvekst i Sør-Afrika av Mark Mathabane
Cappelen, 1987

Johannes vokser opp i Alexandra, et av de fattigste svarte slumområdene utenfor Johannesburg, Sør-Afrika. Mora er fast bestemt på at Johannes skal gå på skole, selv om de egentlig ikke har råd. Johannes selv vil først ikke. Han har hørt mange skremmende historier om skolen og vil heller være på fyllinga med de litt større guttene. Heldigvis for han, er mora sta og Johannes viser seg å ha et godt læringshode. Bestemora jobber for noen hvite som gartner og en dag får Johannes bli med henne. Det er hans første møte med de farlige hvite. Disse hvite er ikke slik Johannes forventer seg. Gjennom de hvite blir han kjent med bøkenes fantastiske verden og tennis som tenner en gnist i gutten og gir han håp om at han en dag kan komme seg til Amerika, et land hvor raseskillelover ikke eksisterer…

Dette er en selvbiografisk roman om den fattige gutten Johannes som trosser de fattigste kår og blir Mark, en velutdannet professor og forfatter, samt god tennisspiller. Hans konstante frykt for den hvite mann, blir etter hvert erstattet med et mer variert syn.

Boka gir et spesielt innblikk i apartheidsystemet (afrikaans: Atskillelse, rasistisk politikk praktisert 1948-1994). Om hvordan de svarte blir hundset med gjennom den hvite manns lover. Maktmisbruk satt i system kombinert med elendige boforhold, konstant frykt for razziaer og dårlig økonomi. Alt lagt opp til at de svarte skulle forbli analfabeter og kunnskapsløse slik at de forblir ”medgjørlige” slaver.

Systemet førte også til et indre hat, mistillit og splittelse blant de svarte, hvor Mark blant annet ble truet på det groveste av sine ”egne” for hans vennskap med hvite og hans ønske om noe mer i livet enn det han har. Man skulle ikke bli ”hvit” heller, for det var den største synd.

Kaffer, arabisk kafir = vantro. Særdeles rasistisk, samme meningsbetydning som ”neger/nigger”. Ordet kaffer er i dag forbudt i Sør-Afrika og Namibia.

Frykt skaper hat begge veier!

Boka ble utgitt i 1986, norsk oversettelse 1987.

Mathabane har skrevet flere romaner. Noen selvbiografiske om blant annet livet i Amerika og utfordringene han og hans hvite hustru møtte.

Selvbiografien forteller om et helvete på jord. Om utenkelig fattigdom og maktmisbruk, kampen for å overleve enda en dag, om å få en utdanning og drømmen om rettigheter. Det er en sterk og forferdelig historie, men det er ikke det forferdelige maktmisbruket apartheidsystemet representerer og grusomhetene de svarte levde under som får boka forbudt eller utfordret i flere skoler, skolebibliotek og folkebibliotek i Amerika. Nei da, det er en scene hvor desperat sultne svarte unggutter selger sine kropper for et varmt måltid og en slant, som får boka forbudt eller utfordret. Det har også gått så langt at de få setningene ble omskrevet til en mindre grafisk beskrivelse av hendelsen.

Barneprostitusjon og sodomi er det verste (pornografisk, faktisk!), selv om boka ellers ikke er noen hyggelesning.

Dette er en dystopi fra virkeligheten. Grusom lesning, hvor man blir heiende på lille Johannes/Mark. Det gjør vondt langt inn i sjelen. Apartheid var et sykt regime som vi dessverre ser likheter med i mange deler av verden.

Forbudte bøker – De som ikke finnes

De som ikke finnes av Simon Stranger
Cappelen Damm, 2014

Det har gått tre år siden Emilie reddet Samuel på Gran Canaria. Hun har fortsatt livet sitt og mer eller mindre glemt gutten hun reddet fra havet. Plutselig banker Samuel på vinduet hennes hjemme i Norge. Han trenger hennes hjelp, men er Emilie villig til å risikere fengsel og sin frihet for å hjelpe Samuel…

Dette er tredje bok om Emilie. De som ikke finnes er med i samlesningen for Bokbloggerprisen 2014, Åpen klasse.

Jeg har ikke lest noen av de tidligere bøkene om Emilie (men har hatt planer, bare ikke tid), så dette er mitt første møte med både Emilie og forfatteren Simon Stranger. Jeg var litt skeptisk, siden så mange har likt boka. Jeg er stadig redd for å bli skuffet, men denne gangen trengte jeg ikke være redd.

Lettlest, men tungt fordøyelig. Jeg er heldig som er født i Norge og har et godt liv her. Samuels karakter er sterk og ganske levende fortalt, mens Emilie fremstår litt sutrende og veik. Det er absolutt Samuel som bærer hele boka.

Dette er en vond bok som er verdt å lese. Det er den papirløse flyktningen Samuel som får sin historie fortalt. Samuel opplever mye smerte og lever et helt annet liv enn Emilies behagelige liv i Norge. Jeg ble engasjert og beveget av Samuels fortelling.

Forbudte bøker – Siste stopp Brooklyn

Siste stopp Brooklyn av Hubert Selby Jr.
Pax, 1985

Brooklyn, en røff bydel i New York. Et samfunn av misfits som prøver å få
livet til å gå rundt på godt og (mest) vondt. En gjeng ungdommer banker opp og raner soldater som er innom den lokale baren. Transvetitthora Georgette blir kastet ut hjemmefra, hun fester, bruker dop og ønsker desperat at hennes store kjærlighet Vinnie skal oppdage henne. En alkoholisert far betaler for datteras bryllup med en mekaniker fordi hun ble gravid, i håp om at noen skal holde tradisjonen i live. Om Tralala, en ung, nummen prostituert, stjeler fra marinesoldater hun treffer og ender opp som offer for en grusom gjengvoldtekt. Maskinisten Harry gjør det stort som streikeleder, han er dypt inni skapet og denger kona i frustrasjon, men som oppdager en ny verden gjennom femboys. Et kollektiv i et boligblokkprosjekt for de fattige, en brutal verden med vold, husbråk, apati, sinne og skarpe tunger.

Dette er en bok med seks historier som gir en ganske så brutal helhet. Brooklyn er et røft og tøft sted, hvor ingen kommer seg videre. Noen drømmer stort, men de kommer ingensteds. De lengter etter kjærlighet, rikdom og ting de ikke kan få. Mange resignerer, de vet det ikke går an å forlate Brooklyn og sin ”stand”.

Boka er rå i fortellerstilen og egner seg best til de som tåler et røft og direkte språk. Her sukres ingenting. Gjengvoldtekten av Tralala er grafisk og ekkel lesning. Tidvis er skrivestilen heseblesende og hektisk, rått og brutalt. Slik handlingen og livene til karakterene er. Språket er noe slitsomt å lese, siden replikkene går i ett med teksten og er veldig muntlig. Den muntlige replikkstilen er her en styrke, det gjør at historiene føles råere og mer ekte.

Vold og partnervold, narkotika og høyt alkoholforbruk, homofili og transvestisme, voldtekt og seksualisert vold. Som man ser så er dette en bok med tunge temaer og absolutt ingen koselesning.

Historiene ble utgitt enkeltvis mot slutten og 1950-tallet og tidlig 1960-tallet. De utkom samlet i bokform i 1964 i USA. Selv om det er lenge siden boka ble skrevet, er det allikevel noe aktuelt over historiene. Det finnes steder og mennesker som forblir på stede hvil. Hvor ingen kommer seg videre, en ond sirkel.

Boka ble rettslig stoppet i England, da de mannlige jurymedlemmene mente
at kvinner ville skjemmes over å lese om slike ting. Dette ”forbudet” varte ikke
lenge. Boka har også vært forbudt i Italia, blant annet på den tiden boka kom ut i norsk oversettelse.

Boka ble filmatisert i 1989. Jeg har sett filmen og jeg var glad jeg hadde lest boka først. Filmen skummer bare på overflaten, der boka trenger ned i dypet.

Siste stopp Brooklyn minner meg om Sarah av JT LeRoy i brutaliteten i handling og skrivemåte. Karakterene vokser opp i et tøft miljø og fortsetter i det negative sporet de er penslet inn på fra de var små.