Andromeda av Lars Mæhle
Samlaget, 2018
Simon (16 år) har flyttet til et nytt fosterhjem på bygda. Han er tøff og kan ta vare på seg selv, men han skjønner fort at han ikke er på toppen av haugen. Der sitter Sindre, William og Samuel. Simon vil helst bare holde seg unna alt og alle, men det blir litt vanskelig, når nabojenta Kaja stadig dukker opp i livet hans.
Dette er en bok som gjør meg eitrende forbanna. Jeg ville så gjerne at Simon skulle vise seg å være en tøffere person enn han var. Han skulle lissom være den tøffingen, men han kasta mobbeofferet Pippin til ulvene (Sindre & Co.). Simon hadde nok opplevd en del i sitt liv, men det hadde ikke gjort han til et bedre menneske. Pippin var egentlig den tøffeste, selv om han var så langt på bunn det går an å komme i hierarkiet.
Som dere kanskje skjønner, så er dette en bok som engasjerte meg noe enormt. Den terroren som Sindre & Co bedrev, Simons ikke akkurat fordelaktige oppførsel og stakkars Pippin. Kaja som kom inn som et lys i tunnelen for Simon, men som han var så redd for å gå til. Slutten ga meg en viss forståelse for Sindres oppførsel. Men grunnsetningen i boka er egentlig: Hva gjør man ikke for redselen? De var alle redd for noe/noen og midt oppi der sto den tøffeste: Pippin.
Minuset md boka var nynorsken. Jeg sliter med nynorsk og denne syntes jeg var skrevet på litt tung nynorsk. Heldigvis er kapitlene korte, boka er ikke så tykk og historien er engasjerende (selv om jeg var mest sint på de fleste).
Om grov mobbing, forelskelse og bygdedyret.
Minner meg en del om Ellers er jeg ikke noe menneske av Agnar Lirhus.