Kampene – Om bautaen Kim Friele

Kampene : et portrett av Kim Friele av Ola Henmo
Cappelen, Damm, 2015

Karen-Christine «Kim» Friele kom fra en trygg oppvekst i det bergenske borgerskapet. Hun hadde en ukuelig stahet og viljestyrke, og dette var hennes viktigste verktøy i kampen for homofiles rettigheter i Norge. På 1960-tallet kastet hun seg inn i kampen. Noen synes nok at hun var særdeles kravstor og pågående i rettighetskampen, men hun fikk da også utrettet store fremskritt. Å få avkriminalisert homofili og fjernet homofili som psykiatrisk diagnose, krever pågående kravstorhet. 

Dette er en engasjerende historie om bautaen innenfor homofiles rettighetsarbeid. Om uenigheter og motgang, kamper og seirer, og selvsagt om kjærlighet og frihet. Kim Friele inspirerer stort med sin enorme viljestyrke, ukuelighet og engasjement.

Jeg liker hvordan Ola Henmo skriver på. Han skriver varmt og engasjerende om Kim Friele, både som person og kampmaskin. Han glorifiserer henne ikke, selv om dette er en hyllest til en sterk dame som har gjort mye for mange.

Kim Friele døde 22. November 2021 og ble begravet på statens bekostning. Denne æresbevisningen gis til personer som har gjort en stor innsats i det nasjonales tjeneste. Etter 2. verdenskrig er det 69 personer som har blitt begravet på statens bekostning (ifølge Wikipedia). Kun syv av disse er kvinner. Så Kim Friele er en del av en særdeles eksklusiv gjeng damer. 

Til verdens ende

Til verdens ende : Krydderets verdenshistorie av Thomas Reinertsen Berg
Press, 2021

Krydder – fascinerende, tiltrekkende og lukseriøst. En av verdenshistoriens viktigste handelsvare som har ført til utforskningstrang og handelskunnskap, matglede og status, kart- og båtbyggerkunst, krig og fordervelse. I dag er krydder hverdagslig, men slik var det ikke alltid.

Dette er en fascinerende og svært detaljert bok om krydderets eksotiske påvirkningskraft på den europeiske verden (og den europeiske verdens nysgjerrige og brutale påvirkning på kryddernes hjemland).

Jeg ble tidvis sliten av å lese boka på grunn av hvor grundig den var, men det var også det som fascinerte. Samtidig så skammet jeg meg over menneskenes fremferd. Det var mange som mistet hodet (bokstavelig talt) helt på grunn av krydder (og andre luksusvarer). Mye grusomheter som ble gjennomført. Det gjorde vondt å lese om stormannsgalskap og krig, maktmisbruk og drap.

Denne boka krevde en del av meg som leser, men er på merkelig vis verdt tiden min. Og jeg fikk lyst til å være mer krydderkreativ i matlagingen min.

Mange illustrasjoner krydrer boka også.

1. desember – Virus på reisefot

Da er julekalenderen i gang og jeg starter med en fagbok om virus. En av de beste bøkene jeg har lest i år.

Virus på reisefot : en reiseskildring om virus og mennesker av Eystein Hellstrøm Hoddevik 
Cappelen Damm, 2021 

Virus er som folk flest – De elsker å reise og treffe nye bekjentskaper! De er gjerne med som blindpassasjerer og slår seg ned på nye steder. De er bittesmå og mange av dem er listige og røffe. Noen kjører på maks så fort de kommer inn i en kropp, mens andre sniker seg rundt i en “evighet” før de avslører sin tilstedeværelse. 

Boka tar for seg noen av de mest kjente virusene som HIV, norovirus, influensavirus og rabiesvirus. Vi får vite om virusets historikk, sykdomssammenhenger og symptomer, samt kampen mot det. Her er det masse å lære! 

Dette er en fantastisk, fascinerende og nyttig bok om virus og menneskers kamp for å forstå og bekjempe disse små angriperne. Det høres kanskje rart ut, men jeg har kost meg masse med boka. Jeg har lært mye om virus og virushistorikk. Boka er skrevet på en lettfattelig og grundig måte, og gjør leseren klokere.  

Ja, mange virus er farlige, men vi har også skapt mange gode vaksiner. Det er ikke mange oppvoksende generasjoner som vet hva sykdommen kopper er. En sykdom som tok livet av mange eller etterlot den overlevende med stygge arr på hele kroppen. Kopper ble i 1980 erklært utryddet takket være vaksine. Sånne bragder gjør meg glad og takknemlig.

Jeg er forresten så heldig å ha fått skaffet meg et signert eksemplar av boka, for jeg likte så godt boka (den gang lånt eksemplar på biblioteket).

4. desember

Skijentene av Hanna Norberg9788202615086
Cappelen Damm, 2019

Babben Enger, Berit Mørdre, Inger Aufles, Ingrid Wigernæs. For mange unge er disse ukjente navn, men disse var med på å brøyte vei for Marit Bjørgen og Therese Johaug. Boka går fra 1960-tallet og fremover i hvert tiår. Vi følger langrennskvinnenes opp- og nedturer.

En liten og lettlest inspirasjonsinnsprøytning! Så mange sterke og stae kvinner som har gått i forveien og brøytet vei. Gjort det stuerent å ville drive med ski som kvinne. I dag ser man ikke rart på en svett kvinne fordi hun trener, men på 50- og 60-tallet ble kvinner som trente seg svett sett rart på av andre kvinner.

Jeg har brukt mange timer foran tv-skjermen og heiet på Skofterud, Bjørgen, Johaug og alle de andre langrennskvinnene. Jeg er takknemlig for alle kvinnene som har gått foran og kjempet for muligheter og rettigheter, så jeg som kvinne kan ha alle de mulighetene jeg har i dag. Det er fortsatt et stykke igjen på en del arenaer, men takk til alle dere som har kjempet for oss som kommer etter. Nå må bare vi i dag fortsette kampen, så de etter oss ikke får dårligere muligheter.

Samlesning mars – Bøddel

Litt seint ute denne gangen også, men her kommer samlesningsboka for mars.

**

Bøddel : Mathias Fliegenring 1685-1729 av Torgrim Sørnes9788251686044.jpg
Vigmostad & Bjørke, 2016

Mathias Fliegenring ble født i 1685 i Tyskland. Han tilhørte en familie som hadde vært nattmenn og bødler i generasjoner. Han arvet bøddelyrket etter sin far og ble bøddel i Helsingør i Danmark i 1709. Senere søkte han bøddelstilling i Trondhjem. Han var bøddel i Trondhjem fra 1721-1729, da han ble dømt til døden for drapet på minstedattera si.

Dette er en virkelighet full av kontraster. Eliten mot rakkerpakket. Bøddelen og nattmannen fylte et behov eliten ikke ville gjøre, nemlig den fysiske straffen for en forbrytelse. Dette var på en tid hvor det å få unge utenfor ekteskapet var en forbrytelse, og tyveri ble straffet med pisking og brennmerking.

Mathias Fliegenring er den røde tråden i boka, men ikke hundre prosent hovedpersonen. Vi får nemlig vite mye om hvordan livet til rakkerne, de utstøtte, var. Hva stillingene innebar og hvordan samfunnet så på disse menneskene. Hvilket behov de fylte. Ikke minst blir vi litt kjent med de som skal straffes. Hvilken forbrytelse de har begått og omstendighetene rundt. Det var mange ting som var en forbrytelse på tidlig 1700-tallet som virker helt absurd på meg.

Boka er informativ, men bærer preg av at dette er en sakprosabok. Flyten i fortellingen hakker en del og tidvis lurte jeg på hvor Fliegenring ble av, før han plutselig dukker opp i historien når noen skal halshogges. Jeg ble også litt svett av alle navnene som stadig dukket opp. Hvem var gift med hvem? Hvem var forbryterne? Hvem var fra eliten? Det ble rett og slett litt mange navn å holde styr på.

Alt i alt en interessant bok, men som ble litt for tung. Dette er en bok om en ganske mørk del av historien og av samfunnet. Jeg liker mørke historier og trodde jeg skulle like boka bedre enn jeg gjorde. Det ble for mange navn og litt for lite flyt i fortellerstilen. Men historie er spennende og tidvis grotesk. Det er denne boka et bevis på.

Samlesningsbok for mars. Fra kortlista til Bokbloggerprisen 2016, Åpen klasse.

Forbudte bøker – Drep ikke en sangfugl

Drep ikke en sangfugl av Harper LeeDrep ikke en sangfugl
Aschehoug, 2005 (første gang på norsk i 1961)

En liten sørstatsby på 1930-tallet. Småen (Jean Louise) og storebroren Jem vokser opp sammen med sin sindige advokatfar Atticus Finch og den svarte hushjelpen/kokka/ekstramammaen Calpurnia. Mora deres døde da de var små. Deres trygge tilværelse blir endret, da faren deres må forsvare en ung, svart mann tiltalt for voldtekt av en hvit kvinne. Plutselig får barna et innblikk i en komplisert voksenverden med fordommer, irrasjonelle holdninger og  klasseskiller. En verden de har problemer med å forstå…

Boka kom ut i 1960 (på norsk året etter) og Harper Lee fikk Pulitzer-prisen for boka (1961). Lenge var denne boka Lees eneste utgivelse, men så i 2015 kom hun ut med en ny bok. Boka handler om rasisme i de amerikanske sørstatene på 1930-tallet, og utkom på en tid da kampen for de svartes rettigheter var  voksende.

Dette er en bok som overraskende engasjerte meg. Vi blir fortalt historien gjennom Småen fra hun var mellom 6-9 år. Noen ganger har hun en litt voksen stemme, men det gjør meg ingenting. For den til tider veldig veslevoksne jenta, har sine barnslige stunder, så hun føles virkelig. Hennes oppvekst med en storebror, en hardarbeidende og god far, en engasjert hushjelp og en død mor, former henne og gjør til et voksent barn som reflekterer mye over omgivelsene rundt seg.

Faren er alltid sentral, selv om han arbeider mye. Atticus Finch lever i et samfunn med rasefordommer og klasseskiller, men han er ikke interessert i å opprettholde disse fordommene og skillene. Han er en god far som streber etter å gjøre det riktige, slik at han kan se sine barn i øynene. Det er dette som driver han til å kjempe for den unge svarte mannen som er tiltalt for voldtekt av en hvit kvinne. Den tiltalte er forhåndsdømt kun ut fra sin hudfarge, men det stopper ikke herr Finch fra å gjøre det han mener er det rette: Å gi mannen det aller beste forsvar uansett hva alle andre sier!

Jeg synes Atticus er en veldig god farsfigur som jeg følte gjennom hele boka via barna. De førte hans tanker videre. Da barna viser fordommer, er faren der og viser de den rette tankevei. I møte med den irrasjonelle voksenverdenen, blir de fornuften.

Drep ikke en sangfugl har blitt utfordret og forbudt på en rekke amerikanske (skole)bibliotek og som pensum i amerikanske skoler gjennom sin tid. Ordet ”nigger” (og andre rasistiske ord), banneord og (en lite beskrivende) omtale av voldtekt er hovedgrunnene til bannlysningene. Fra 1980-tallet og fremover har fokuset gått mer over på hvordan de svarte blir negativt fremstilt og hvordan behandlingen av de svarte var satt i system.

En tidløs klassiker.

Harper Lee kommer ut med boka som ble skrevet før Drep ikke en sangfugl nå i år. 14. juli 2015 er dagen Go set a watchman ble publisert. En bok jeg skal lese!

Kreftens biografi

Keiseren over alle sykdommer : Kreftens biografi av Siddhartha MukherjeeKreftens biografi
Press, 2013

Den første beskrivelsen av kreft er fra et 4500 år gammelt egyptisk manuskript. De hadde ingen navn da, men manuskriptet beskriver de karakteristiske, voksende klumpene under huden. Det har skjedd mye siden den gang. Fra Galenos’ tanker om en svart galle som forårsaker kreften, til dagens kunnskap om cellenes oppbygning og signalfeil som fører til ukontrollert celledeling. Fra behandlingsmetoder som blodavlating og kvikksølv, til cellegift, stråling og målspesifikke stoffer som går direkte på kreftcellene. Utviklingen har vært enorm…

Kreftens biografi. Et enormt prosjekt med et spennende resultat. Jeg ble fanget at ideen om at Kreften hadde fått sin egen biografi, derfor grep jeg begjærlig den tykke boka. Dette er en interessant bok om kreftens oppdagelse og utvikling, om kreftens bekjempere og om bekjempelse av kreft som en sykdom og som mange subkategorier.

Kreftens historie handler om fortvilte, syke mennesker og kreative, utholdende leger og forskere. Om fortvilelse og sorg, om triumfer og gleder. Men biografien handler også om arroganse og lite lydhørhet for nye tanker. Det var blant annet ikke alle som vil høre på nye ideer som at mindre kirurgi kunne fungere likeså godt som minimal kirurgi kombinert med cellegift.

Til tross for at dette er en bok om et tungt emne, er boka relativt lettlest. Jeg har ingen medisinsk bakgrunn, men jeg hadde ingen problem med å følge med på de mest avanserte beskrivelsene av celleoppbygning og medisinfunksjon. Dette er nemlig en utrolig godt skrevet bok (og oversetteren har gjort en flott jobb). Man føler kreftkampen dirre i de grå veggene hvor legene desperat prøver enda en ny medisin på hvite laken av pasienter.

Denne biografien var en sterk leseopplevelse. Jeg har hatt kreft i familien og boka føltes veldig nært. Men jeg ble også stolt over hva vi mennesker har klart å få til, både leger, forskere og lobbyister som har kjempet for oppmerksomhet, medisin og penger til kreftkrigen. Biografien er en monument til ære for alle som har kjempet og som kjemper mot Kreften.

Published in: on 17. august 2014 at 09:04  Comments (3)  
Tags: , , , ,

Værbitt langt uti havgapet

De usynlige av Roy JacobsenDe usynlige
Cappelen Damm, 2013

Barrøy, en liten øy langt ute i havgapet på Helgelandskysten. Det er her Ingrid vokser opp sammen med foreldre, bestefar, tante og etter hvert tantas sønn. Det er et hardt liv, men for Ingrid er det hennes eventyr. Hennes liv.

Denne boka er den siste av kortlisteromanene for Bokbloggerprisen 2013, roman-klassen.

De usynlige har fått veldig god omtale og Roy Jacobsen er kjent som en solid forfatter. Jeg hadde ikke lest noen bøker av Jacobsen fra før, så dette ble mitt første møte med hans forfatterskap.

Handlingen er fra tidlig 1900-tallet og er lagt til røffe omgivelser på en øy  med alt det medfører av vær og vind. Det er et helt spesielt folkefær som bor på slike utsatte steder. Familien Barrøy er sterke og stae, og veldig alene langt der ute i havet. Og det er der problemet ligger for meg, de blir for langt vekk, for distanserte. Barrøy-familien klarer ikke fange meg på noen vis. Det er bare strev og strev og ingen kontakt. De blir usynlige i all værbittheten. Usynlig for meg som leser og jeg trenger å føle en viss kontakt med hovedpersonene når jeg leser en bok.

Et annet problem for meg er måten boka er bygd opp på, av hendelser slengt sammen (vel og merke kronologisk). Jeg synes rett og slett at hoppingen fra hendelse til hendelse gjør det vanskelig å følge med. Det er vanskelig nok å vite hvem som er hvem i begynnelsen, og hoppingen gjør det verre for meg.

Språket blir litt vel tungt med alle de ukjente ordene som for eksempel ”høymul”, ”færingen”, ”heimsjyen” og ”spekulasi”. Dialektreplikkene gjør heller ikke lesningen noe lettere. Jeg måtte ta sats hver gang ordene eller replikkene kom og det var ikke alltid jeg skjønte hva som sto. Dette var et stort irritasjonsmoment og trakk leseopplevelsen enda lenger ned.

Så alt i alt var ikke dette en bok for meg. Jeg kjente ikke den ramsalte vinden i ansiktet, men ble heller drevet bort av stormen. Langt vekk fra hovedpersonene og historien.

Published in: on 1. august 2014 at 18:21  Comments (5)  
Tags: , , , , ,

FSK – Krigere og diplomater

Krigere og diplomater : på innsiden av Forsvarets spesialkommando av Tom Bakkelikrigere_og_diplomater
Kagge, 2013

Har lest to bøker (skrevet kun om den ene her på bloggen) av Tom Bakkeli før og liker måten han formidler det norske Forsvaret og soldatene på.

I 1982 ble Forsvarets spesialkommando (FSK) dannet og er i dag en av to spesialstyrker i Forsvaret. FSK har vært i skarpe operasjoner i utlandet siden 1995, men det har vært mange myter omringet styrken. Spesialstyrken viste hva de var var gode for på Balkan og fanget interessen til USA og andre større land med lang erfaring innen militære operasjoner. De siste 12 årene har FSK vært i Afghanistan og virkelig fått prøvd seg som både krigere og ikke minst diplomater.

Jeg har en svakhet for bøker om det norske Forsvaret, spesialstyrker og norske soldater i krig. Det er en verden jeg aldri har vært en del av, men som tiltrekker meg.

Tom Bakkeli har fått vært på innsiden av FSK, slik at han kan gi oss uinnvidde en titt inn i en verden omsvermet av myter og rykter. Boka tar for seg den militære forhistorien til FSK og hvordan styrken har utviklet seg. Det er en spennende og fascinerende reise gjennom beinhard trening, terping, etterretning, tålmodighet, skarpe oppdrag og balansering.  Dette er ikke som en Hollywoodfilm, men jeg tror det hadde blitt en god film om noen hadde lagd en film om FSK basert på fakta.

Jeg likte boka. Bakkeli har gitt et godt innblikk i FSK. Jeg har lest to av de andre bøkene hans, pluss noen andre i samme sjanger, og vet en del om historikken og sånt, men boka var allikevel interessant lesning. Bakkeli er ikke kritisk i sin skrivning om FSK, men jeg oppfatter ikke dette som negativt for boka. Noen ganger må man få lov til å hylle de hardtarbeidende som gjør en jobb de færreste av oss kan fatte hva innebærer.

“Grundighet gir trygghet” er FSKs motto og det er det inntrykket jeg sitter igjen med: En spesialstyrke som planlegger nøye for alles trygghet. Boka gjør meg stolt av de norske spesialsoldatene. Synd jeg er for gammel (og feil kjønn, siden ingen kvinne har klart opptakskravene ennå), ellers skulle jeg ha valgt en annen vei i livet enn den jeg gjorde.

Feirer 10 000 besøkende med skurker og morder

Danser en liten gledesdans. Tenk rundet 10 000 besøkende bloggen min!

*._.*

Skumle skurker og mystiske mordere : norske forbrytere i gamle dager av Cecilie Winger og Reidar Kjelsen Skumle_skurker(illustratør)
Kagge, 2013

Måtte bare lese denne. Den hørtes spennende ut og så får jeg jo bruk for den i jobben min også.

Norske skurker, mordere, hekser og kjeltringer. Som seriemorderen Belle som drepte mange i Amerika. Kvinner og menn som ble brent på bål for hekseri. Og gamle norske skrevne lover som virker helt absurde i dag. Som bot for å ikke brygge øl til jul eller ikke komme på gudstjeneste. Tenk at en gang var banning straffbart med kraftig bot. Hva har endret seg og hva har ikke?

Dette er en spennende og interessant fagbok for barn og unge. Jeg har lest en del om Norges historie, så det var ikke så mange store overraskelser, men allikevel var dette underholdende lesning. Den kriminelle lavalderen i Norge er  15 år og dette har røtter tilbake til år 500.

Jeg er glad mange av de gamle lovene er utgåtte, for jeg hadde hatt store problemer med å leve i et samfunn, hvor for eksempel det var påbud å gå i kirken. Tenk å bli beskyldt for å være heks og bli kastet bundet på havet. Sank du var du uskyldig, men druknet vanligvis i samme slengen. Hyggelige folk, ja.

Lettlest bok, men ikke for de som skremmes lett. Cecilie Winger har ikke pyntet på fortiden og Reidar Kjelsen er ikke kjent for å forgylle tegningene sine. Rått og brutalt, men utrolig spennende å se på den norske, kriminelle fortiden.

 

Har innsett at enkelte feil og mangler har gått meg hus forbi. Ble nok litt oppslukt av gamle, norske lover, så glemte helt å være kritisk til andre ting. Barnebokkritikk går mer inn på dette.