Samlesning – Heroin chic

Heroin chic av Maria Kjos Fonn
Aschehoug, 2020

Elise kommer fra et godt og musikalsk hjem på vestkanten av Oslo. Til tross for den trygge, gode oppveksten endte hun på kjøret. Nå har hun kommet seg ut av narkotikakjøret, men selv om hun har alt på stell, er det noe som stadig trekker henne mot vektløsheten og nummenheten hun fikk med narkotikaen.

En kandidat til bokbloggerprisen i «årets roman»-klassen.

Jeg likte godt Kinderwhore av Maria Kjos Fonn, så hadde ganske høye forventninger til denne. Og romanen innfrir! Her ble jeg sugd inn i verdenen til Elise. Det interessante med Elise er at hun kommer fra et godt hjem og har ingen store traumer som «naturlig» inngang til rus. Allikevel sliter hun og ønsker hun seg bort og å bli ingenting.

Dette er en sår historie som griper tak i leseren og røsker skikkelig. Jeg sleit litt med å like Elise, men det har nok mye med den distanserte måten hun forholdt seg til omverden på. Fonn har en spesiell fortellerstil som er både distansert og supernært på en og samme tid. Vi får også et godt bilde av medavhengighet og hjertet mitt blør for mora som ikke klarer å gi slipp på barnet sitt. Mora ofrer så mye for datteras avhengighet.

Dette er en bok jeg blir sint av, får inderlig vondt av og som jeg måtte lese ut. Jeg var glad når boka var ferdig, slik at jeg kunne komme tilbake til min hyggeligere virkelighet. Boka bør kanskje leses på et tidspunkt når man har overskudd. Elises verden er nemlig et klaustrofobisk, vektløst ingenting – en veldig intens verden.

Kinderwhore – En knyttneve av en bok!

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn9788203363290.png
Aschehoug, 2018

Uansett om Charlottes mor er hjemme eller ikke, er hun ikke tilstede i Charlottes liv. Charlotte får også tidvis nye «fedre». En av dem viser henne at verden kan være ganske bra. Mens en annen viser Charlotte en dystrere verden. Hun er tolv da livet revner totalt. Derfra går alt nedover i en spiral av piller, følelsesløs sex og annet faenskap. Inn og ut av institusjoner. Kommer Charlotte seg noen gang ut av helvete?

Dette er en knyttneve av en bok. Jeg føler meg mørbanka. Jeg kjenner en diger smerteklump inni meg. Dette er en smertefull og bra bok. Kjenner jeg ikke klarer å skrive en nærmere analyse eller lignende. Boka sitter for hard i meg nå (lest den i dag).

Sår, vond, smertefull, brutal. Ingen bør oppleve en slik smerte, men dessverre er det mange som har vonde opplevelser i bagasjen. Rått om omsorgssvikt og overgrep. Jeg er så glad det er håp i enden i denne boka. For når man er midt oppi helvete, så er det vanskelig å se håp.

Lettlest og en bok som kommer til å følge meg lenge.

Minner meg om Sarah av JT LeRoy. Like rå og tøff.

Røff oppvekst med sprayboks, dop og andre innviklinger

Drabant av Øyvind Holen (forf.) & Mikael Noguchi (ill.)Holen_DrabantVolum1
Cappelen Damm, 2012

Hatt denne tegneserien liggende en stund. Endelig har jeg fått lest den!

1994, Oslo. For Fredrik (16) er taggingen det eneste lyspunktet i en kjip hverdag. Han blir kjent med den eldre Victor, også tagger (grafittikunstner?). Fredrik blir dratt inn i en verden full av spraybokser, dop og Camilla som dessverre er Victors kjæreste.  Hans verden blir med et ekstremt komplisert og problematisk…

Dette er en virkelig tøff fortelling om en vanskelig tilværelse. Fredrik lar seg villig dras inn i en farlig verden, hvor feiltrinn kan resultere i seriøs bank (eller enda verre ting). Mørke, fantastiske tegninger som passer den dystre historien om vanskelig oppvekst og tøffe hverdagsvilkår.

En tegneserie som jeg kommer til å bruke i jobben. Den røffe stilen vil nok appellere til de lesetrøtte. Bare så synd at tegneserier ofte blir sett litt ned på. Drabant synes jeg i hvert fall var verdt tiden min.

Cannabis på menyen…

Cannabiskultur av Sveinung Sandberg og Willy Pedersen

Jeg liker ganske mye forskjellig og dette er en av disse merkelige interessene mine.

** Er det virkelig blitt “normalt” å røyke hasj? Cannabiskulturen har mange fellestrekk, men den er også veldig mangesidig. Den avslappa hippieholdningen ser allikevel til å ha sterk grobunn. Men har kulturen denne holdningen fordi de røyker hasj eller oppsøker de miljøet og stoffet fordi de allerede har en avslappa holdning? Kan man bruke cannabis av medisinske grunner eller er rusen den viktigste? Er det penger som får folk til å begynne og deale? Eller er det kun for å “hjelpe” venner?**

Boka tar for seg mange interessante sider ved cannabis og den subkulturen stoffet omgir seg med. Gjennom en rekke inngående intervjuer med folk i kulturen, kan forfatterne vise et mangesidig bilde av et sett med ritualer, fortellinger, handlinger og ikke minst meningsvariasjoner som inngår i cannabiskulturen.

Gjennom boka, svaiet mine meninger om cannabis fra “det høres jo greit ut på linje med tobakk og alkohol” til “hmm, høres litt for godt ut til å være sant, den rusplanta der”. Boka får deg absolutt til å tenke! Språket er lett å forstå seg på uten kronglete forklaringer som man ramler av før halvveien.