Prestens hemmelighet

Prestens hemmelighet : De ukjente historiene fra aids-epidemien i Norge av Pål Vegard Hagesæther 
Spartacus, 2023  

Det første personen i Norge som døde av aids var i 1983. Fra da til 2008 ble det registrert ca 630 aids-dødsfall. I 2008 sluttet de å registrere dødsfall på grunn av aids og med gode medisiner er sjansen for et langt og fint liv store. Hiv/aids ble kalt homopesten, da den først dukket opp som et klaustrofobisk monster, men det var ikke bare menn som hadde sex med menn som fikk sykdommen. Det er mange som døde, men heldigvis i dag har man bedre medisiner slik at de aller fleste kan leve normalt. Men det har vært tøffe, intense tider og mange har kjempet for et verdig liv. 

Vi mennesker er redd for det ukjente og da hiv/aids dukket opp, reagerte samfunn og folk med redsel og fordømming. Fordømming av de som i manges øyne ikke levde riktig. Men etter hvert viste det jo seg at det var ikke bare homofile menn som kunne få hiv/aids.  

Dette er tøffe historier om utrolig sterke personer som selvvalgt eller tvungent sto frem i medielyset. Jeg blir trist av å lese om hvordan folk behandles av besserwissere. Dette er en godt skrevet bok man blir klokere av! 

Jeg er forresten veldig glad for at den medisinske forskningen har kommet så langt, at vi i dag har relativt gode medisiner. Vi har til og med fått hiv-forebyggende behandling (PrEP) som er et stort fremskritt, men som har blitt kritisert av flere (litt som p-pilla fikk gjennomgå i sin tid – for tenk hvor promiskuøse de kommer til å bli!). 

PS. Hiv/aids ankom Norge faktisk tidligere enn 1980-tallet. Mer om dette kan du lese om i Virus på reisefot av Eystein Hellstrøm Hoddevik.

Dei dødsdømde

Dei dødsdømde : dødsstraffa i Noreg og historia om nokre av dei som mista livet av Aina Basso 
Samlaget, 2022   

Det virker kanskje rart på oss i dag, men Norge har hatt en lang historie med praktisering av dødsstraff. Ikke før i 1979 ble dødsstraff avskaffet i Norge. Hva var det man kunne få dødsstraff for? Det var ikke bare drap, nemlig. Og hvorfor valgte Norge å avskaffe dødsstraff? 

En spennende og interessant bok om den mørkere siden av norsk historie. Her får man vite alt fra hva man kunne få dødsstraff for, hvem som fullførte straffen og hvordan de ble behandlet, samt hvorfor Norge endret straffelovet. 

Jeg liker bøker man blir litt klokere av som denne boka. Skrevet med ungdom som målgruppe, men kan fint leses av vitebegjærlige voksne også. Nynorsken er overkommelig, men noe av innholdet kan være litt uggent. 

Boka har noen fine tegninger innimellom og en inndeling som gjør innholdet ganske lett tilgjengelig. 

Kampene – Om bautaen Kim Friele

Kampene : et portrett av Kim Friele av Ola Henmo
Cappelen, Damm, 2015

Karen-Christine «Kim» Friele kom fra en trygg oppvekst i det bergenske borgerskapet. Hun hadde en ukuelig stahet og viljestyrke, og dette var hennes viktigste verktøy i kampen for homofiles rettigheter i Norge. På 1960-tallet kastet hun seg inn i kampen. Noen synes nok at hun var særdeles kravstor og pågående i rettighetskampen, men hun fikk da også utrettet store fremskritt. Å få avkriminalisert homofili og fjernet homofili som psykiatrisk diagnose, krever pågående kravstorhet. 

Dette er en engasjerende historie om bautaen innenfor homofiles rettighetsarbeid. Om uenigheter og motgang, kamper og seirer, og selvsagt om kjærlighet og frihet. Kim Friele inspirerer stort med sin enorme viljestyrke, ukuelighet og engasjement.

Jeg liker hvordan Ola Henmo skriver på. Han skriver varmt og engasjerende om Kim Friele, både som person og kampmaskin. Han glorifiserer henne ikke, selv om dette er en hyllest til en sterk dame som har gjort mye for mange.

Kim Friele døde 22. November 2021 og ble begravet på statens bekostning. Denne æresbevisningen gis til personer som har gjort en stor innsats i det nasjonales tjeneste. Etter 2. verdenskrig er det 69 personer som har blitt begravet på statens bekostning (ifølge Wikipedia). Kun syv av disse er kvinner. Så Kim Friele er en del av en særdeles eksklusiv gjeng damer. 

13. desember – Fantomrakettene

Fantomrakettene av Tore Aurstad og Andreas Iversen (ill.) 
Gyldendal, 2021 

1946, Skandinavia: Mystiske lys blir observert på himmelen, deretter uforklarlige gjenstander, “fantomraketter”, som faller ned mot jorden. I et lite vann i et øde skogsområde utenfor Oslo, lander en av disse “fantomrakettene”. Anne blir med journalistonkelen til stedet for å undersøke saken. 

Dette er en skikkelig uhyggelig grøssertegneserie basert på virkelige hendelser. Boka er ikke for den lettskremte, spesielt ikke for den som ikke liker kravlende, krypende skapninger. 

Fine tegninger og spennende historie. Man får en faktabok om den virkelige hendelsen bakerst i boka. 

Jeg likte Tåke over Svartøy av samme duo og ble ikke skuffet denne gangen heller. 

3. desember – Dette dreper oss

Dette dreper oss av Tiger Garté 
Vigmostad & Bjørke, 2021 

Faren til 16 år gamle Samuel er prepper. Han prepper for katastrofer og en katastrofe er på trappene: En pandemi. I begynnelsen av mars drar far og sønn av sted ut i villmarken for å overleve pandemien. Dagene går med på å finne mat, holde liv i ilden og passe seg for infiserte, myndighetene og plyndrere. Samuel drømmer seg ofte tilbake til den tiden hvor moren levde. Nå er det bare han og en ustabil far i en farlig pandemiverden. Plutselig en dag ser Samuel en ung jente i skogen. Hun tenner ilden til tvilen han har båret en stund … tvilen om sannheten i farens påstander om at samfunnet er livsfarlig og villmarka er redningen. 

Dette var en bok jeg var veldig skeptisk til, men som overraska meg positivt. Den kan tidvis virke litt lang, men holder man ut de få partiene, vil man få en spennende og gripende historie om overlevelse, far/sønn-forhold, redsel og håp og ikke minst om en nådeløs natur. 

Samuel er en uheldig gutt som hele livet har blitt påvirket av farens galskap. Han har vært fanget mellom sine foreldre og da moren døde, så hadde han ikke så mange valg igjen. Det er vanskelig å bryte båndet til faren og fortelle noen utenforstående om tvilene han har til farens preppervirksomhet. 

Historien er fortalt fra begge retninger, nåtid og fortid, og man får en større forståelse for hvorfor ting har blitt som de har.  Dette er en bok for de som liker dystopiske bøker eller elsker villmarkshistorier. En rå og brutal bok om å overleve i en hensynsløs verden.

Kult hus, rar bok

Du og jeg, Alfred av Edgar Burås
Cappelen Damm, 2020

I 60 år har det vært Elias og huset Alfred. Alfred verner Elias mot det gule regnet og er hans samtalepartner i ensomheten. Alfred passer også på Elias som har en fortid han helst ikke vil snakke om. En dag oppdager de spor utenfor og Elias får høre at det er en robot på flukt. Er det faktisk en robot som er rundt huset til Elias eller er det hans fortid som har innhentet han?

Dette er ei tynn flis av en bok med en dyster fremtid satt i Norge. Den verden vi møter har gått fremover når det gjelder teknologi, men allikevel er samfunnet mer spredt og «vill vest»-tilstand med større grupperinger og kriminalitet.

Jeg vet ikke helt om jeg liker boka. Det vil si, jeg er usikker på om jeg liker Elias. Huset Alfred derimot er en godslig AI med spunk og et stort pluss for meg. Vi får historikken fra Elias blir født til nåtiden gjennom bruddstykker. Det er en verden som har vært gjennom stor endring. Uansett er dette en kort bok på 106 sider, så den går kjapt å lese.

Minner meg litt på Compis av Hasse Hope, selv om det er to ulike bøker. Men det er noe med stemninga og fremmedheten i historien, samt bruken av teknologi og AI. Compis er utgitt som barne- og ungdomsbok (kan godt leses av voksne), mens denne boka er skrevet for et voksent publikum.

Samlesning – To søstre

To søstre av Åsne Seierstad
Kagge, 2016

Oktober 2013. Foreldre får en av de verste beskjedene de kan få: Deres to tenåringsdøtre, Ayan og Leila, er på vei til Syria. Hva får to sterke, debattglade jenter til å ville tilslutte seg IS?

Denne boka er en kandidat til Bokbloggerprisen 2016 i Åpen klasse og samlesningsbok for juli. Boka er en særdeles sterk kandidat.

Dette er sterk og engasjerende lesning. Jeg bli provosert, overrasket, sint og lei meg. Jeg føler med foreldrene til jentene. Og ikke minst har jeg stor medfølelse med broren som på sin måte prøver og provosere frem de søstrene han en gang kjente og som han savner så sårt.

Jeg blir også skremt av hvordan oppegående folk kan bli dratt inn i det ekstreme uten at noen rundt ser noe. Eller at de det gjelder ikke ser det selv.

Åsne Seierstad har gjort et godt stykke arbeid med denne boka. Det er mange stemmer som har fått plass. Et stort, lukket nettverk er blitt rullet opp.

Dette er en lærerik og interessant bok. Dog skremmende lesning om ekstremisme. En virkelig god kandidat til Bokbloggerprisen og hittil min favoritt!

Samlesning – Fotturar i Norge

Fotturar i Norge av Gaute Sortland
Samlaget, 2015

Fotturar i Norge er så mangt. Fra en prest i krise til en far som drømmer om fjellturer med barna. Fra han som kanskje har tarmkreft og som møter en kamerat som er narkoman til den aldrende forfatteren som drar på litteraturfestivaler og forteller om forfatterskapet sitt.

Dette er en kortsprosasamling som tar for seg livet på ulike måter. Novellesamlingen er nominert til Bokbloggerprisen 2015 og er samlesningsboka for februar.

Helt i starten fikk jeg en god følelse som relativt raskt gikk over til forvirring og irritasjon. Jeg klarte ikke henge med. Noen av historiene var litt engasjerende, men ble mest sliten av boka. Jeg ble ikke revet med, slik så mange andre har blitt.

Språket og skrivestilen synes jeg var tung, og dette hindret leseflyten min. Boka er ikke den tykkeste, men det tok allikevel meg lengre tid å lese den enn jeg forventet. Jeg gikk raskt over til å skumme teksten.

Denne boka var ikke noe for meg. Historiene gjorde veldig lite for meg. Jeg ble ikke fanget på noe vis. Jeg var mest frustrert under lesningen, da jeg ikke fant noe som interesserte meg.

11. desember

Ingen bror får bli igjen av Faizullah Muradi og Jon Gangdal
Gyldendal, 2015

Faizullah Muradi var 17 år (sa han var 21), da han ble tolk for de norske kampstyrkene i Afghanistan. Familien hans slet økonomisk, så Faizullah ble tolk av nødvendighet. Han ble kamptolk og bar både skarpladd våpen og det norske flagget. Etter litt over to år i aktiv tjeneste, ble det brått slutt. Han dro hjem til familien, men Taliban var etter han. Som tolk for fienden, ble han ansett som en forræder og ønsket død. Han så ingen annen utvei enn å flykte landet. En farefull og vanskelig ferd. Hans mål var Norge, et land han håpet skulle ta han imot…

Dette er en sterk historie og jeg husker saken godt. Jeg fulgte med saken i media. Jeg var en av dem som syntes norske myndigheter og det norske forsvaret ikke tok nok ansvar i kamptolksaken.

«Ingen bror får bli igjen» er et soldatløfte, hvor ingen medsoldat skal bli igjen, levende eller død. Det er dette løftet som ga Muradi håpet om at Norge skulle ta han imot. Det tok Norge alt for lang tid å innfri.

Muradi forteller om hvordan han opplevde tolkejobben, dødstruslene, flukten og kampen for å få bli i Norge. Han har fått hjelp av Jon Gangdal og sammen har de fått frem en interessant, spennende og godt fortalt historie om en ung manns tro, håp, kamp- og overlevelsesvilje. Vi får også vite litt om landet Afghanistan, om folkegrupperingene som bor der og om landets historie. Et bakteppe som gir større forståelse av problemene og krigen som landet har.

Jeg likte veldig godt boka. Historien er tidvis både sår, vond og klaustrofobisk, men den får meg til å reflektere over mitt liv og samfunnet jeg har vokst opp i. Jeg har vært heldig med hvor jeg ble født. Jeg liker også bøker som gir meg økt forståelsesramme for verden.

3. desember

I morgen er alt mørkt 2 : Marlens historie av Sigbjørn Mostue

Cappelen Damm, 2015

Marlen er et utskudd på skolen og har et anstrengt forhold til moren og stefaren. Lite aner hun at de problemene hun har bare er barnemat. De forryktes ankomst gjør alle andre problemer små. Sammen med blant annet mora, stefaren og Kristin, mora til Brage (fra første bok), gjør de alt de kan for å overleve…

En stor krise for enten det beste eller det verste frem i mennesket. Også i bok to ser vi det beste og det verste.

Jeg sliter med Marlen. Hun er generelt ikke så likanes. Hun har lite empati og på mange områder er hun veldig selvsentrert. Heldigvis har hun en utvikling gjennom historien og mot slutten misliker jeg henne ikke så mye.

Jeg liker å lese om kampen for å overleve, og jeg liker at de forrykte ikke bare er hjernedøde zombier. Det gjør kampen for å overleve enda vanskeligere og overlevelsesbragden større.

Spennende fortsettelse og jeg likte hvordan bok 1 ble sammenvevd med bok 2.