Sårvakkert om demens

I morgen forsvinner jeg litt til av Laila Sognnæs Østhagen
Oktober, 2014

Signe spiser med barneskje og er kledd i bluse og stygt, rutete skjørt. Hun vil stadig ut å klippe gresset, men får ikke lov av de hvitkledde. De hvitkledde som hele tiden styrer livet hennes. Når hun skal spise. Når hun skal sove. Hva hun skal gjøre. Hva som skal skje. Stadig dukker barndomsminner opp og blir en levende del av Signes liv. Hennes mor som danser, krever at Signe skal være en snill jente og som drikker for mye. Det er andre mennesker der også som dukker opp, men som Signe ikke har noen navn på. En kvinne kaller henne ”mor». Signe vet ikke hvem hun er, men hun minner litt om mor.

Søt og rar. Påtrengende og fortvilende. Flyktig og vond.

Å holde fast på livet og minnene, når de stadig forsvinner. Signe har allerede mistet mye, men barndommen er der fortsatt. Moren står sterkt, slik hun gjorde da Signe var ung. Sterke minner, men minner som gjør vondt å lese om.

Historien er levende beskrevet. Vi følge Signe i hennes verden og opplever verdenen gjennom henne. Oftest er det ganske så uforståelig og hoppende. Det er ikke enkelt å være Signe, når ingen andre opplever det hun opplever. Plutselig skal hun kle på seg, så er det natt og deretter er det inn i et barndomsminne, før hun blir røsket ut av minneverdenen igjen. Personene fra minnene flyter sammen med de rundt henne. Det er både fascinerende og slitsom lesning.

Jeg får en ærefrykt for de som jobber med personer med demens. De har en veldig krevende jobb.

En bok som ga meg større innsikt, samtidig som den ga meg en utfordrende og sårvakker leseopplevelse.

Språket er rytmisk og tidvis flyktig.

Fantastisk norsk science fiction!

Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson
Vendetta, 2014

Året er 2106. Marko Eldfell er en biologisk modifisert soldat på rømmen. Han livnærer seg seg av å jobbe for mafiaen, noe som er veldig risikabelt. En hendelse fører til at Marko blir oppdaget av Maskene, de som tar seg av slike supersoldater på rømmen som han, og han må rømme. Han blir reddet av en mystisk herremann som har en jobb til Marko: Marko må finne en tidligere medsoldat, en soldat Marko så ble drept for nesten seks år siden …

Denne boka har jeg hatt på leselista mi en god stund og etter at en kollega maste i iver på at nå måtte jeg få lest den, så nå har jeg endelig fått lest boka.

Dette er en helt utrolig science fiction-historie! Vi er i en tenkt fremtid med teknologi godt innebygd i hverdagen og både storebror og lillebror er over alt. Det er en skremmende og fascinerende verden Marko lever i. Ganske så herlig dystopisk dette her.

Jeg ble helt oppslukt allerede fra første side. Marko Eldfell er en interessant og varm karakter med hemmeligheter og samvittighet. Av en eller annen grunn ser min Marko ut som Marco Elsafadi, selv om beskrivelsen av han ikke stemmer med Elsafadi utseendemessig. Marko minner meg mye om Marco personlighetsmessig (slik jeg kjenner han fra tv og biografien Marco – ildsjel og forbilde). En sterk person som engasjerer seg i andre.

Jeg gleder meg vilt til bok to. Bare sjekk ut den boktraileren! Kan jo ikke annet enn å glede meg til å få kloa i toern!

Mer alternativ Norgeshistorie

1957 : en roman om det som kunne ha skjedd av Jon Ewo

Cappelen Damm, 2014

16 år gamle Monika er vokst opp i en gjennomnazifisert Norge. Hun har vokst opp med plikten og plikten sier at hun skal gifte seg med SS-kadetten Erik. Men så møter hun Hans som tilhører fienden. Hans som ikke skjønner hvor mye Monikas kjære onkel Heinrich bryr seg om Norge. For onkelen vil da ikke lyve? Monika begynner å tvile på hva som er sant…

Jeg likte godt den første boka 1920. Som bok 1, så tok det også litt tid med denne boka, før den tok tak i meg. Historien tar seg veldig opp mot slutten. Denne alternative historien er like skremmende som for meg som første bok var. Dette er en verden jeg er glad jeg ikke lever i.

Kjærlighetshistorien her er litt hastig og kunstig. Hvor fort kan man gå fra null til hundre? Jeg har mer tro på kjærlighetshistorien Erik står for enn den Monika innleder, selv om replikkene mellom Erik og kjæresten er noe stive og merkelig konstruerte. Men det fascinerende her er den alternative historie og hvordan Monika sliter med forstå hvilken sannhet som er nærmest den store sannheten.

Historien har også et dødsfall på slutten som tok meg på senga. Jeg felte faktisk en tåre for denne personen, for det var så sårt.

Alt i alt en bra bok med en guffen, alternativ historie. En historie som ikke er så alternativ for en del mennesker som bor andre steder i vår verden. Det gjør fortellingen enda litt fælere på et vis, fordi det er folk som lever i Monikas verden.

Kjære – Myhres hengemyr

Kjære : roman av Linnéa Myhre
Tiden, 2014

Gjennom en rekke brev til blant annet familie og venner, behandlere og kollektiv, forteller Linnéa om hvordan det er å leve med fokus på mat og kropp. Og om forholdet til alle de andre som bryter inn i livet hennes og de strenge rutinene hun har basert seg på…

Boka er gitt ut som «roman», men jeg er ikke helt enig i denne plasseringen. Dette er en selvbiografi og min lille bibliotekarhjerne skriker fagbok. Men nok om det.

Jeg likte den friske starten hvor Linnéa Myhre skriver et svar til ei ung jente som kunne tenke seg anoreksi. Det brevet burde vært pensum på ungdomsskolen. Myhre forteller rett ut hvor jævlig det er å alltid ha fokuset på mat, kropp og trening.

Etter den brutalt ærlige starten, så fortsetter Myhre og dra leseren ned i hengemyra si. Tidvis ble jeg ekstremt sliten av å lese om hvor forferdelig hun hadde det. Det gikk mye i det samme bare til ulike personer og om ulike ting. Så litt mye repetisjon i brevene. Jeg måtte noen ganger lukke boka for å få puste, siden jeg følte jeg druknet i Myhres myr.

Selv om jeg ble sliten og lei, innser jeg også bokas viktighet. Myhre forteller hvordan livet hennes var i hengemyra, kalt anoreksi og depresjon. Hun er brutalt ærlig og tidvis veldig mørk og tung. Spesielt unge jenter burde lese boka og tenke gjennom budskapet. Boka avsluttes heldigvis med optimisme.

Jeg har ikke lest Myhres første bok Evig søndag, men det kan hende jeg må få lest den boka også.

Linnéa Myhre hadde tidligere en svært populær blogg, hvor hun skrev om livet sitt. Bloggen er nå avsluttet (2012), men ligger der ute på det store nettet.

Samlesning: Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi

Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi
Gyldendal, 2014

Vinterstid. En ung mor prøver og holde livet oppe økonomisk og mentalt, noe som ikke alltid er like enkelt med en fem år gammel datter som har et tisseproblem. En ung mann som sliter både med psyken og det å være far til en liten gutt som snart skal komme over til han. En sytten år gammel jente som drar med seg småsøsknene sine til fjells i et forsøk på å redde dem…

Rishøis novellesamling er en av tre kandidater til Bokbloggerprisen 2014, Åpen klasse. Samlesningsboka for juli.

Dette er tre såre noveller om mennesker som sliter med liver på hver sin måte, men allikevel har de mye felles. Tre noveller som også handler om håp og de gode hjelperne. For selv om det ser ganske så mørkt og håpløst ut, er det et lite lys mot slutten i hver novelle. En liten hjelpende hånd, bare hovedpersonene er villig til å gripe den. Den første novellen, “Vi kan ikke hjelpe alle”, er min favoritt.

Bra skrevet, men tidvis mistet jeg litt tråden. Handlingene spretter mellom før og nå. Men følelsene og inntrykkene jeg sitter igjen med er allikevel veldig positive.

En bra kandidat.

Samlesning: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol
Samlaget, 2014

Jenny sitter igjen med ansvaret for bestefaren og storesøster Solrun etter at moren dør. Solrun er narkoman og dukker opp når det passer henne. Jenny sliter med hverdagen og bekymringene sine for søsteren og den blinde bestefaren, mens hun minnes en lykkeligere tid. En tid da mamma fortsatt levde og før rusen tok storesøsteren hennes…

Dette er en kandidat til Bokbloggerprisen 2014, Året roman-klassen, og boka vi samleser i juni.

Denne boka har et vondt tema: Det å være pårørende av narkomane. Det er vanskelig å ha noen så nær som rusen har tatt i sin makt. Man vil dem så vel, men det er aldri lett å hjelpe noen som ikke ønsker eller klarer å ta i mot hjelp.

Jenny er en ensom sjel. Hun har mye å stri med og gjør så godt hun kan. Savnet etter mora og redselen for både bestefaren og søsteren står sentralt.

Språket er poetisk og boka vandrer på grensen mellom lyrikk og prosa.

Jeg sleit veldig med boka. Det tok meg godt over halve boka, før handlingen fikk litt tak i meg. Starten var så distansert og jeg synes handlingshoppingen mellom fortid og nåtid var veldig forvirrende. Boka tok seg opp etter hvert og jeg fikk en større nærhet til og engasjement i Jenny-karakteren.

Sår historie, men nådde aldri helt opp for meg.

Samlesning: Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson

Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson
Aschehoug, 2014

”Jeg er etterkommer etter en SS-mann og krigsforbryter. En krigsforbryter jeg fortsatt elsker.” (fra baksideteksten)

Ida Jackson skriver om familiehemmeligheten – morfaren som sto på feil side under andre verdenskrig. Han valgte og kjempe for Hitler, men hvorfor? Hva fikk en ung mann til å melde seg frivillig inn i Waffen SS?

Morfar, Hitler og jeg er en av tre kandidater til Bokbloggerprisen 2014 i Åpen klasse og mai er måneden for samlesning av boka.

Dette var en interessant dypdykk i hvilke faktorer som spilte inn på de valgene Jacksons morfar foretok. For Ida Jackson var han den snille morfaren, Per Pedersen Tjøstland, men mannen Per Pedersen var en helt annen sak. Det er interessant å se hvordan Jackson tar for seg begge sidene av mannen. Kjærlighet og avsky hand i hand.

Ekstremisme er en farlig ting og Jackson peker på en rekke faktorer hos morfaren som kan overføres til vår samtid. Våre tankesett og ordvalg kan med letthet fremheve en gruppes suverenitet og degradere en annen. Vi trenger ikke tråle mange kommentarfelt, før vi finner kommentarer som omtaler bestemte grupper i særdeles negative ordlag. Morfarens skriverier viser mye av det tankesettet han hadde og jeg synes det er skremmende lesning.

Boka utfordrer også meg og mitt tankesett: Hvor ekstreme er mine tanker?

Dette er en bok jeg ble engasjert av og som har stor overføringsverdi fra ”den gang” til nå. Ida Jackson skriver veldig godt og levende. Jeg kjenner innholdet fysisk, både hennes kjærlighet til morfaren og avskyen for handlingene og meningene til Per Pedersen. Jeg føler med henne på godt og vondt. Jeg har også blitt klokere.

Boka er, for meg, en veldig sterk kandidat til Bokbloggerprisen 2014, Åpen klasse.