Bittelitt forsinket, siden dette er samlesningsboka for juni, men enkelte bøker lar seg ikke forhaste.
Odinsbarn er nominert til Bokbloggerprisen 2013, Åpen klasse.
*._.*
Ravneringene 1 : Odinsbarn av Siri Pettersen
Gyldendal, 2013
Hirka mangler noe alle andre har: Hale. Ulven tok halen hennes. Det er i hvert fall det far hennes sier, men det er langt fra sannheten. Hirka får vite at hun kom gjennom steinringene som spedbarn. Hun er et odinsbarn. Hun er råta og så lenge hun er i live, vil de blinde være en trussel. Men Hirka er ikke den eneste trusselen Ymslanda har. Den verste trusselen kommer innenfra den innerste sirkelen…
Et ord popper inn i hue mitt: WOW! Jeg aner ikke hva jeg var redd for. Jeg har nemlig utsatt å lese denne boka i redsel for å ikke like den. Odinsbarn har fått så mye god omtale og jeg var redd mine skyhøye forventninger skulle bli knust. Men jeg hadde ingenting å være redd for, for dette er en fantasyroman som tok pusten fra meg.
Boka presenterer et spektakulært univers som jeg blir kastet inn i. Ingen “snille”, forklarende avsnitt om alle de ukjente elementene man får presentert. Verden er som en selvfølge, og som leser må jeg bare godta at jeg faktisk har kommet til et fremmed sted jeg må bli kjent med gjennom å fortsette lesningen. Jeg digger det! Som leser føler jeg at jeg blir tatt på alvor. Jeg er på oppdagelsesreise i en ukjent verden, men dog allikevel er det noe norrønaktig kjent jeg møter.
Språket er et kapittel for seg selv. Jeg bader i ord og beskrivelser, i rytme og takt. Evna, favne, Kolkagga, Eidsvaldr, Ravnhov, Heymana, Alldjup, råta, jordblind. Det tok meg lengre tid enn vanlig å lese boka, nettopp fordi språket krevde at jeg tok meg tid til det. Til å lytte. Til å føle. Til å smake. Til å se.
Jeg ble betatt av Hirka og hennes vilje og styrke til å handle. Gjennom boka blir hun sterkere og sterkere. Hun er beundringsverdig. Hennes store støtte og drivkraft er den høyættede Rime som velger sin egen vei. De er begge karakterer jeg ble utrolig glad i. De er dog ikke de eneste karakterene som griper, både på godt og vondt.
Historien handler om så mye mer enn kampen om å overleve som halelaus. Fremmedfrykt og blind tro er to temaer som er gjennomgående. Den ekstreme frykten for det ukjente i form av blant annet redselen for den livglade Hirka, og den absolutte tro på en gudeskikkelse i Seeren. Boka tar også opp styresett og politikk, samt at de færreste ting er kun svarte eller hvite.
Jeg misunner de som ikke har lest boka og skal ta fatt på den for første gang. Dere har virkelig en fantastisk bok i hendene!
(Anmeldelsen er kanskje litt i overkant positiv, men den intense gledesfølelsen sitter sterkt i kroppen fortsatt. Forresten finner jeg ikke noen negative sider ved boka. Og det beste er at det ikke er lenge til bok nummer to kommer heller. Kommer til høsten!)
