Den fantastiske Max Modig

Den fantastiske Max Modig av Marcus Emerson
Zeppelin, 2019

Max gleder seg til å komme hjem og spise en peanøttsmør-sjokolade, men havner i klørna på bølla Dexter. Da Max våkner opp etter noen dager ikoma, får han tilbud om å starte på en hemmelig skole for barn med spesielle evner. Max drømmer om å bli en superhelt, men hvor lenge må han vente på at hans superkraft skal dukke opp?

En morsom bok som minner litt om Xaviers skole i X-men. Max er en herlig karakter med store drømmer. Han er litt som Harry Potter, en underdog, men muligens uten noen sorts superkraft.

Jeg likte godt boka og gleder meg til fortsettelsen. Lettlest med luftig layout. Spennende med mysterier og action hånd i hånd. Illustrasjonene passer godt til historien.

En løgn til besvær

Noe å leve for av Richard Roper 
Vigmostad & Bjørke, 2019 

Andrew jobber i kommunen med å finne avdødes nærmeste pårørende. En dag begynner det en ny dame, Peggy, i avdelingen. Peggy jobber mye sammen med Andrew og sakte begynner Peggy og bli en veldig viktig person for Andrew. Så kommer problemet: Andrews fiktive lykkelige familie. Han jugde på seg en familie, da han var på jobbintervju og deretter bare levde løgnen sitt eget liv. Så når sjefen bestemmer at de alle skal arrangere middag hjemme hos hverandre, gjerne med partneren tilstede, så går det kaldt nedover ryggen på Andrew. Hva skal han gjøre med sin fiktive familie? Fortelle sannheten? Juge enda litt til? Og hva med Peggy som han stadig får varmere følelser for? 

Jeg lurte periodevis om jeg gadd å lese ferdig boka, men innimellom slo den til med humor og sjarme, lunhet og varme. Enkelte scener der Andrew juger om noe en av barna har gjort eller noe kona Diane har sagt, savnet jeg en pute å gjemme meg bak. Jeg holdt pusten og jeg ble kvalm i lag med Andrew da løgnen hans ble truet. Jeg håpet at Peggy ville forstå Andrews løgn, selv om jeg ikke skjønte den helt selv. Ikke før langt over halvveis. Først da kom slaget i magen og sannheten bak løgnen. 

Foruten om jakten på de levende til de døde, er boka full av modelljernbaner og musikk, kranglete forhold og den overhengende trusselen av en overivrig sjef med nedskjæringsmonsteret pustende i nakken. Boka tar for seg de ensomme døde på en god måte, hvor Andrew til og med går i begravelsen til de som har ingen. Den biten kjenner jeg varmer spesielt. 

Dette er en bok som har en god blanding av sjarme, langtekkelighet, underholdning og smerte, men også med en god porsjon håp og varme. 

Jeg sitter igjen med blanda følelser om boka, men skiftet i historien litt over midten dro boka opp for meg. Så kommer man bare over den litt langtekkelige førstedelen, så blir boka brått alvorlig og det gjør historien bedre. 

23. desember

Taushet av Shῡsaku Endōtaushet.jpg
Solum Bokvennen, 2019

I 1660 seiler jesuitt-presten Rodrigues til Japan sammen med to andre prester. De skal hjelpe Japans undertrykte kristne minoritet. Rodrigues ser på seg selv som en helt og frelser, men møte med Japan blir ikke som han hadde sett for seg. De kristne japanerne blir forfulgt og utsatt for den grusomste tortur, men allikevel er det prestene myndighetene er ute etter. «Får ikke blomster vann, så dør de» er tanken. Rodrigues må revurdere sin tro i møte med disse standhaftige kristne og den grusomme forfølgelsen, også han blir utsatt for. Hvorfor må disse fattige troende bøte med livene sine på hans vegne? Hvorfor lar Gud dette skje? Hvor er Gud som Rodrigues er så glad i?

Boka overrasket meg positivt. Jeg likte tittelen og allerede etter et par sider slo det meg hvor fantastisk språket var. Og ikke minst stemningen. Det er noe magisk over den stille måten historien er fortalt på. Selv de grusomste hendelsene har en stillhet over seg.

Jeg er ikke religiøs av meg, men jeg liker historie. Rodrigues er veldig naiv, men han har en viss utvikling av sin forståelse. Han endrer ikke sin tro, men innser at hans valg basert på sin tro kan føre stor skade andre. Så hvorfor skal han være så standhaftig hvis andre tar skade på grunn av han? Jeg liker denne utviklingen, selv om jeg ikke alltid har like høye tanker om hovedpersonen gjennom hele boka.

Selv om boka er utrolig bra, så er det en ting som irriterte meg ekstremt: Replikkene til bøndene er oversatt til en sorts dialekt. Hverken «fugl eller fisk»-dialekt. Fryktelig forstyrrende, når resten språket har en så herlig ro og orden. Boka har også litt merkelig slutt med noen opptegnelser.