Hesteguttene av Johan Ehn
Mangchou, 2021
Året er 2014 og Anton begynner i hjemmetjenesten etter endt videregående. En av brukerne fanger hans oppmerksomhet. Den gamle mannens historie kommer sakte frem blant bilder og dunk med stokken. En historie som starter på 1920-tallet i Tsjekkoslovakia med to unge gutter trenes opp som akrobater til hest på et barnehjem. En trussel om å skille guttene, gjør at de flykter og får jobb på et omreisende sirkus. De ender etter hvert opp i et Berlin i endring med nazistenes økende makt.
Jeg har hatt denne liggende lenge, vært usikker på om jeg skulle lese den. Jeg hadde vært særdeles mye fattigere om jeg hadde latt være. Dette er nemlig en gripende og engasjerende historie som rulles opp. Og slutten – wow! – den er hjerterå og smertefull. Jeg klarte knapt å lese boka ferdig, da tårene gjorde det vanskelig å se teksten. Så da var dere advart!
Jeg fikk et nært forhold til Anton, Sasha og Janek. Anton som drømmer om den store kjærligheten og håper han har funnet den. Men mest glad i ble jeg i Sasha og Janek. Der satt jeg med hjertet utenpå kroppen. Kjente på redselen for hva som kunne skje med guttene og deres nære forhold, spesielt når de havner i Berlin.
Boka er sanselig skrevet og man kom veldig nær hendelsene. Som gammel hestejente kjente jeg også godt luktene og varmen fra stallen og hestene.
Herlig og varm, sår og smertefull. Kan det virkelig være verdt å få hjertet mitt revet ut på slutten? Jepp, ville ikke vært det foruten.