20. desember

1992 av Jon Ewo1992
Cappelen Damm, 2015

Irina og lillebroren Karl (som ikke er skrudd sammen sånn som andre) bor i et Norge som lider av år under okkupasjon og vanskjøtsel av russerne. Nå er det politiske system gjennomsyret av korrupsjon og maktmisbruk. Livet er ikke så enkelt, men det skal bli verre. De får brutalt ansvaret for å frakte noen dokumenter fra Narvik til Stavanger. Dokumenter som en livsfarlig mann, Anders Jedde, vil ha tak i. Ferden sørover blir verre enn de kunne forestilt seg. Kommer de i det hele tatt til å nå Norges hovedstad? Det ser ikke sånn ut for Irina, der hun blir torturert av en av Jeddes grusomme menn…

Dette er en rå alternativ historie og den mest brutale boka i trilogien. Jeg ble slukt inn i den vanskelige tilværelsen Irina og Karl har. De har et spesielt forhold, siden broren ikke er som alle andre. Karl tar alt veldig bokstavelig og det har skapt problemer for han i hele hans liv. Søstera har alltid vært der for han og Karl er villig til å gå så langt han må for henne.

Jeg ble emosjonelt engasjert i hovedpersonene og i den virkeligheten som blir presentert for. Denne virkeligheten er like utenkelig for meg som i de to foregående bøkene. Spennende tankesprang og historielek.

Det Norge vi blir presentert for, har store forskjeller mellom rik og fattig. Et land med maktmisbruk til de grader, hvor et liv ikke er verdt stort for de med ønsker om å beholde makta.

En sterk historie om å gjøre det riktige, selv om det er livsfarlig. Om søskenkjærlighet og drømmen om å se datteren igjen. Spennende og lettlest historie med et voldsomt driv og en interessant alternativ virkelighet (men heldigvis ikke min virkelighet).

Boka har flere dødsfall som gjorde meg trist og tok meg litt på senga emosjonelt sett. Det viser bare at karakterene er engasjerende beskrevet.

Dette er desidert den beste boka i trilogien!

Nysgjerrig på de første bøkene? Mer om bok 1 og bok 2.

Reklamer

Den beste sommeren – en storesøsters kjærlighet

Den beste sommeren : en bok om glede, søskenkjærlighet og om å leve på lånt tid av Emilia og Monika PolbratekDen-beste-sommeren

Gyldendal, 2013

Januar, 2012. Fem år gamle Natalia får uhelbredelig kreft. Legene kan ikke si hvor lenge den lille jenta har igjen. Natalias storesøster, Emilia (13), bestemmer seg for å gjøre lillesøsterens siste sommer til den aller beste. Emilia forteller om den spesielle sommerjobben sin i Aftenpostens Si ;D-spalte, samtidig som hun starter bloggen «megognatalia.blogg.no». Responsen blir enorm og sommeren blir helt spesiell…

Jeg husker denne saken fra avisene den sommeren. Jeg leste Emilias innlegg i Aftenposten. Jeg husker det gjorde vondt å lese.

Dette er en smertefull påminnelse om hvor skjørt livet er. Gjennom Emilias blogginnlegg, Monikas (moren) dagboknotater, utvalgte kommentarer og artikler, får vi en innsikt i hvordan den kreftsyke Natalia og de rundt henne takler sykdommen. Emilia viser en enorm søsterkjærlighet, mens hun må takle presset fra alle, spesielt media og bloggkommenterende, rundt henne som ønsker en bit av henne og Natalia.

Jeg satt stadig med øynene fulle av tårer. Selv om det er et hyggelig innlegg om noe fint de har gjort, så vet man at det bare går en vei. Men det er også glede her. Familien gjør så mye sammen. Emilia beskriver de enkleste ting som om det var noe stort, nettopp fordi hun gjør de små tingene viktige. Og det er de små tingene som er viktigst, men det har vi andre så lett for å glemme i vår hektiske hverdag.

Dette er en bok som setter ting i perspektiv. Man tenker en ekstra gang gjennom hva som faktisk er viktig i livet. Det er ikke ting, men gode opplevelser og minner. Store som små.

Bloggen ligger fortsatt ute på nettet med siste innlegg omkring et år etter at Natalia fikk kreftdiagnosen. Et siste innlegg om den livsglade jenta som måtte gi tapt for kreften, skrevet av en fantastisk storesøster.