Omgitt av idioter – menneskekunnskap

Omgitt av idioter : hvordan forstå dem det ikke går an å forstå av Thomas EriksonOmgitt-av-idioter_Fotokreditering-Gyldendal
Gyldendal, 2018

Enkelte ganger skjønner man seg ikke på folk. Hva med sjefen fra helvete som bestemmer over hodene på medarbeiderne og forventer at de henger med? Kanskje du kjenner noen som liker å være midtpunktet på alle tilstelninger? Eller hva med den personen som alltid må stille alle spørsmålene? Eller kanskje du stadig stønner over de som holder seg i bakgrunn, men som er alltid de som gjennomfører dine ville ideer? Lær deg å forstå folk rundt deg og hvordan du kan få kommunikasjonen til å gå litt bedre!

Hvilke personlighetstrekk en person har, kan si deg mye om hvordan du skal håndtere denne personen. Er personen rød/dominerende, gul/inspirerende, grønn/stabilitet eller blå/analytisk? Dette er et hjelpemiddel til å bruke innen kommunikasjon og menneskeforståelse.

Å inndele mennesker i personlighetstyper er ingen ny tanke og tankegodset i denne boka bygger på blant annet tanker tenkt av Hippokrates. Det er interessant lesning og man får noen aha-opplevelser. Man kan til og med begynne å forstå folk bedre. Det er ikke sikkert naboen er en idiot, men bare krasjer personlighetsmessig med sin blå personlighet mot din røde?

Det er morsomt å sjekke seg selv (og venner/kollegaer/familie) opp mot de fire
fargene og se hvor man mener en selv og de andre passer best. Man kan være inntil tre farger som er fremtredende. Jeg tror jeg holder meg til regnbuen, da jeg mener jeg har litt av hvert i en god blanding!

Absolutt verdt å sjekke ut. Kanskje få noen aha-opplevelser og bli en bedre
menneskekjenner!

Reklamer

Samlesning – Tung tids tale

Tung tids tale av Olaug Nilssenuntitled
Samlaget, 2017

Et barn som går fra å være langt fremme for alderen, til å miste språket og endrer personlighet. En mors inderlige kamp for barnet sitt. For å få hjelp og oppfølging. En ekstremt utfordrende familiesituasjon.

Samlesningsboka for mars (Bokbloggerpriskandidat). Jeg ble ferdig med boka i mars, men orka ikke starte å skrive om den før nå.

Dette er en bok om forholdet mellom en mor og hennes autistiske barn. I baksideteksten blir historien beskrevet som «Dette er inge heltehistorie. Det er ei kjærleikshistorie», men jeg heller mer mot en heltehistorie enn en kjærlighetshistorie. Å ha et alvorlig autistisk barn som beskrevet i boka, er svært krevende og å stå i denne kampen hver eneste dag, det er heltemodig i mine øyne.

Dette er en bok som engasjerer og setter følelsene i sving. Jeg ble sint og frustrert på moras vegne. Møte med systemet er krevende og tidvis tungrodd. Men jeg ble også sint på mora som ikke var så villig til å få satt en diagnose på guttungen, noe som vil åpne flere dører med hjelp. Jeg skjønner at man ønsker at barna sine skal bli sett som dem selv og ikke som en diagnose, men i dette tilfellet, gjør det hverken  barnet eller foreldrene noe bedre av å drøye med diagnosesetting. Men jeg skjønner også at foreldre i slike tilfeller ofte trenger litt tid til å gjennomgå sorgprosessen over alt som ikke blir som de har tenkt seg.

Boka er ikke så tykk, men den blir sittende igjen. Det er vond og sterk lesning. Veldig sårt og sart.